Omsorg er verken passivt eller passiviserende

Ordene vi bruker former våre handlinger, våre praksiser og hvordan vi tenker. Når ordet omsorg fjernes og erstattes med ordet mestring, ligger det mer bak enn en tilsynelatende uskyldig språklig endring.

Hvilke ord vi bruker om offentlige tjenester, kan påvirke befolkningens forventninger, hvilke oppgaver som prioriteres, og hvilke holdninger som preger tjenestene til de mest sårbare.

Hva forventes det egentlig at den terminale hjemmeboende eller den Alzheimer-rammede på sykehjem skal mestre?

Vi oppfordrer til varsomhet med å fjerne et ord som representerer kjernen i helsetjenestens verdigrunnlag.

Herøy kommune velger å fjerne begrepet omsorg fra sitt organisasjonskart fordi det anses som passiviserende.

I stedet velger man ordet mestring, som anses som mer aktiviserende og ansvarliggjørende.

Målet er å fremme mestring og stake ut retningen for fremtidens helsetjeneste.

Ved første øyekast kan dette virke som et spennende administrativt grep. Norske kommuner står fritt til å formulere egne planer for sin aktivitet.

Men, som Bergsagel skriver i Sykepleien.no, er helsetilbudet i Norge regulert av Helse- og omsorgsdepartementet og Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester.

Et paradoks? Vi mener endringen springer ut fra en svak forståelse av omsorgsbegrepet. Vi spør oss hvilke holdninger og handlinger som vokser fram, når språket ikke lenger anerkjenner ordet omsorg.

Begrunnelsen for å fjerne omsorgsbegrepet beskrives som et ønske om å tydeliggjøre hva helsetjenesten skal ta ansvar for. Helsetjenesten skal dokumentere og forsvare ressursbruk med krav om kostnadseffektiv drift.

I en tid med stramme budsjetter kan omsorg fremstå som uklart og vanskelig å måle. Begrepsendringen anses derfor som en strategi for å endre folks forventninger om uavgrenset omsorg til mer målbar mestring.

Effektivitet og fornuftig ressursbruk er positivt. Våre felles midler skal forvaltes til det beste for flest mulig. Kostnadseffektiv drift, standardisering og evaluering av måloppnåelse har bidratt til tryggere pasientforløp og tydeligere ansvar.

Vi skal også legge til rette for mestring når det er mulig. Problemet oppstår dersom oppnådd mestring blir målestokk for kvalitet. Omsorg lar seg ikke enkelt måle eller prissette.

Hvordan måle mestring når behovet er menneskelig nærvær og sikring av en verdig død hos en døende?

Hva koster langvarige relasjoner med selvmordsnære mennesker og støtte til utslitte pårørende?

Er pasientens opplevelse av verdighet en del av regnestykket i et tidkrevende, sengeliggende stell?

Slike handlinger kan vanskelig måles oppnådd mestring, men er avgjørende for håp og livskvalitet.

I de aktuelle kommunene assosieres omsorg med passivitet. Som utdanningsledere for fremtidens sykepleiere er vi bekymret for at omsorgsbegrepet, som er grunnfestet i sykepleiens etiske og teoretiske fundament, skal bli uthulet og misforstått.

Dette kan skape ytterligere utfordringer med å rekruttere helsepersonell som er avgjørende for at norske kommuner skal sikre god omsorg, forebygge sykdom og bidra til innbyggernes livskvalitet.

Sykepleiefaget bygger på omsorgsforståelser formulert av blant andre Katie Eriksson og Kari Martinsen. Begge beskriver omsorg som konkret praktisk pleie og behandling, og noe som forplikter oss i møte med andres sårbarhet.

Ingenting i disse forståelsene antyder at omsorg er passivt. Det er omsorg som ruster oss til å gå inn i vanskelige, krevende situasjoner. Det er omsorg som setter oss i stand til å handle.

Dersom omsorg forsvinner fra offentlig terminologi, mister vi et begrep som legitimerer handlinger rettet mot menneskelig sårbarhet. Profesjonell omsorg er aktive og målrettede handlinger tilpasset det enkelte menneskets behov, verdier og livssituasjon.

I løpet av livet vil de fleste av oss trenge hjelp fra det offentlige. Selv om vi ønsker å mestre livet selv, er ikke dette alltid mulig. Når vi ikke lenger har mulighet for å mestre egen situasjon, trer omsorgen inn.

Å akseptere en retorikk som først og fremst anerkjenner mestring, innebærer normalisering av en forventning om at den enkelte skal prestere og kunne yte noe igjen for å fortjene hjelp. Dette strider mot velferdsstatens grunnidé om at omsorg gis ut fra behov, ikke ut fra betinget krav om gjenytelse, helbredelse eller mestring.

Språkendringen kan også påvirke forventningene til dem som gir tjenester: mer hastighet, mindre individualisering.

Hvis språkendringer gjenspeiler en snever oppfatning av hva som er viktig, kan dette føre til at nødvendige oppgaver blir nedprioritert.

Tilsynelatende små endringer, som å erstatte ordet omsorg med mestring, kan påvirke både holdninger og praksis i tjenestene som ytes til pasienter og brukere.

Omsorg er på ingen måte passivt eller passiviserende, det er et aktivt, etisk og faglig begrep som gir innhold og retning for hvordan vi møter hverandre.

Omsorg er livsviktig og noe alle trenger. La derfor omsorg fortsatt være en del av språket og et uttrykk for hva helsetjenestene også skal være!