Norge trenger en ny lønnspolitikk

Dyr strøm, høye matvarepriser og skyhøy rente på boliglån har gjort det merkbart dyrere å leve. Dette rammer de med middels og lav inntekt mest, og det reelle tapet i kjøpekraft er derfor størst for denne gruppen.

Samtidig er Norge fortsatt rangert som et av verdens rikeste land. Det gjør kontrasten enda større og begripelsen av lønnspolitikken, også kalt frontfagsmodellen, vanskeligere å rettferdiggjøre.

Dette merker også Kommune‑Norge, der kommunalt ansatte kjenner på en lønnspolitikk som virker urettferdig.

NHO agiterer på at renteøkningene som gjør et kraftig innhogg i privatøkonomien, ikke kan brukes som argument for høyere lønn. Samtidig mener de at det er et vektig argument for å holde lønnsveksten nede.

Slik retorikk er vanskelig å fornuftsforklare. Oppsparte kroner smuldrer bort, mens lønnsadelen og toppene i næringslivet altså ber vanlige lønnsmottakere om moderasjon og kommer med skremselsprofetier om man ikke følger deres lønnspolitikk.

Dette er krevende å forstå, og vi krever at NHO slutter å bruke å bruke påstander som ikke står seg i forskning eller i økonomisk teori.

Å gi innbyggerne et godt helsetilbud, skoletilbud, barnehager, infrastruktur, kulturtilbud og at vann- og avløpsnettet fungerer er essensielle viktige oppgaver som de kommunalt ansatte har ansvar for.

Vi er alle enige om det dette er blant de viktigste oppgavene i et samfunn. Likevel blir kommunalt ansatte lønnstapere år etter år.

NHOs påstand om at konkurransekraften kollapser, og at arbeidsledigheten skyter i været hvis lønningene øker signifikant, kan ikke få stå uimotsagt.

Norge konkurrerer ikke med lavkostland om å produsere T-skjorter, leketøy og skosåler. Det som gjør eksporten vår mulig, er tollfri adgang til EUs indre marked, ikke lave norske lønninger.

At kronen i tillegg har vært svak over tid, gjør norske varer enda mer attraktive helt uavhengig av hva enkeltarbeidere tjener.

Det som virkelig betyr noe, er høy arbeidsproduktivitet. Der leverer Norge i verdensklasse, enten vi snakker om olje- og gassnæringen, aluminiums- og kjemikalieproduksjon, fiskeri eller oppdrett.

I disse konkurranseutsatte næringene er også lønnsnivået astronomisk sett opp mot de fleste kommunalt ansatte. Likevel behandles frontfagsmodellen som en urokkelig sannhet, plassert på en pidestall der den står som en kunstskatt man ikke får røre.

Det er en rigid modell som dikterer at konkurranseutsatt eksportnæring skal sette premissene for all lønnspolitikk i kongeriket Norge.

Slik bør det ikke fortsette. Frontfagsmodellen er ikke et sannhetsserum for en god lønnspolitikk. Hvorfor burde ikke dagens arbeidsliv i større grad belønnes ut fra kompetanse, innsats og ansvar, enn om man arbeider på en oljerigg?

Vi må våge å ta en diskusjon om hvordan lønn skal fastsettes på en måte som skaper større rettferdighet, gode liv og større konsensus i befolkningen.

Historien har vist at lønn også er fordelingspolitikk, og at mindre lønnsforskjeller skaper mindre friksjon i samfunnet og mer fellesskapsopplevelse.

På 70-tallet hadde Norge mange lønnsoppgjør med tosifrede tillegg uten økonomisk kollaps. Lønnsoppgjøret i 1975 ga vanlige lønnsmottakere hele 26 prosent lønnsøkning. Dette bidro til å bygge et mer rettferdig og likestilt samfunn med mindre avstand mellom folk.

Nå har vi hatt et tiår med gjennomsnittlig reallønnsnedgang, høye renter og lav kronekurs. Hvorfor skal en arkaisk lønnsmodell avgjøre inntekten til alle, uansett bransje, ansvar og verdiskaping?

Frontfagsmodellen låser oss. Det vi trenger er en lønnsarkitektur som belønner det vi vil ha mer av. La oss begynne den samtalen nå!