Når statlig byråkrati bremser nærings­utvikling

Søndre Østfold står i en alvorlig samfunnsutfordring. I regionen står én av fire innbyggere mellom 20 og 66 år utenfor arbeidslivet, den høyeste andelen i landet.

Lokale og regionale myndigheter har i mange år arbeidet målrettet for å snu utviklingen. Ett av de viktigste grepene er å skape nye arbeidsplasser. Etableringen av det regionale næringsområdet Viken Park er planlagt nettopp for å gi nye, varige arbeidsplasser og grønn industri i en region med dokumentert behov for begge deler.

Etter å ha deltatt i planprosessen siden 2018, valgte Statsforvalteren i Østfold, Buskerud, Oslo og Akershus i 2025 å stanse prosjektet rett før spaden skulle settes i jorda.

Styringsdokumentene for statsforvalterne er i dag i stor grad preget av mål om vern, miljø og beskyttelse. Mål knyttet til verdiskaping, industri, energi og økonomisk bærekraft er svakt formulert, eller helt fraværende.

Begrepet «næring» brukes i hovedsak om jordbruk, skogbruk og reindrift, mens industri og annen arealkrevende verdiskaping i liten grad omtales.

I praksis betyr dette at Statsforvalteren utøver sterk styring av kommunale vedtak, uten samtidig å være forpliktet på nasjonale og regionale mål om flere arbeidsplasser, grønn omstilling og økt verdiskaping.

Les også

– Viken park er ikke død

Ifølge NHO rapporterer bedrifter også om manglende forutsigbarhet og lange og kostbare prosesser. Resultatet er at Statsforvalteren oppleves som et betydelig hinder for investeringer og etableringer.

Behandlingen av Viken Park er et ferskt eksempel. Etter sju års planarbeid opphevet Statsforvalteren kommunens vedtak, med begrunnelse om at alternative lokaliseringer ikke var tilstrekkelig vurdert.

Det oppsiktsvekkende er at Statsforvalteren har deltatt gjennom hele prosessen uten å påpeke dette som en mangel. Kommunen fikk tvert imot en berettiget forventning om at utredningskravet var oppfylt.

I et høringssvar uttalte Statsforvalteren blant annet: «Vi har i vår vurdering lagt vekt på at planforslaget legger til rette for viktig næringsvirksomhet i regionen, og at næringsområdet på Tofteberg er et alternativ til tidligere planlagte næringsarealer på dyrka jord ved Moum og Årum.»

Området var identifisert som egnet allerede i 2015, og faglige vurderinger har pekt på området som det mest egnede alternativet, med gode forutsetninger for infrastruktur, grunnforhold og miljøhensyn.

Viken Park skulle også erstatte andre planlagte næringsarealer, blant annet av hensyn til jordvern. Én av bedriftene som skulle etablere seg, Østfold Avfallssortering, kartla alternative tomter uten å finne andre reelt egnede lokaliseringer.

Til tross for dette ble planen opphevet. Dette med den begrunnelse at kommunen må konsekvensutrede andre alternative områder. Med andre ord en ren skrivebordsøvelse der en skal bruke uante ressurser på å utrede andre teoretiske områder som mulig erstatning for det området en rent faktisk søker å regulere.

Dersom dette skal være praksis, vil det skape en uholdbar praksis for Kommune-Norge der en må belage seg på å bruke unødige ressurser både økonomisk og tidsmessig.

I påvente av avklaring i departementet vil kommunen gjenoppta planarbeidet med sikte på å ferdigstille planen. For å sikre en korrekt og effektiv prosess ba kommunen denne gangen Statsforvalteren om råd om innretningen av alternativvurderingen, og samtidig om at de resterende seks klagene ble behandlet.

I sin tilbakemelding skriver Statsforvalteren at de ikke ønsker «å på forhånd gi innspill om hvilket innhold vi mener reguleringsplanen må ha for å være gyldig».

Videre at «det heller ikke vil være riktig for oss å avgjøre på forhånd om konkrete klageanførsler i en sak vil føre frem».

Dette er dypt problematisk. Ikke bare gis det avslag på tynt grunnlag, men kommunen nektes også veiledning.

Kommunen er sendt inn i et administrativt hamsterhjul, der nye planer må utarbeides uten klare holdepunkter, mens gamle klager kan brukes på nytt. Det gis ikke veiledning, og resultatet er mer byråkrati, høyere kostnader og stadig nye omkamper.

Statsforvalteren har en viktig rolle som klageinstans og som ivaretaker av nasjonale interesser. Men når kontrollrollen ikke kombineres med reell veiledning, eller når tidsbruk og ressurser ikke tillegges vekt, svikter systemet.

Regningen havner hos kommunene – og til syvende og sist hos innbyggerne. Dette i form dyrere planer, tapte arbeidsplasser, forsinket grønn omstilling og svekket regional utviklingskraft.

Regjeringen må ta et tydelig ansvar for klarere nasjonale føringer som også omfatter næringsutvikling, industri og energi. Vi trenger en planpraksis der Statsforvalteren forpliktes til reell veiledning, større forutsigbarhet og rimelig saksbehandlingstid.

Det oppleves som at Statsforvalteren har blitt et slags fjerde forvaltningsnivå uten hensyn til arbeid, verdiskaping og grønn omstilling.

Regjeringen bør umiddelbart ta grep for å sikre at Kommune-Norge ikke skal drukne i byråkrati, og heller settes i stand til å ha en konkurransekraft som er sammenlignbar med våre naboland.