Når kontrollen kveler velferden

Vi har bygget et kontrollapparat som vokser raskere enn velferden. Kommunene kjenner det i hverdagen, men spørsmålet angår hele landet.

Bak reformer, rapportering og rundskriv ligger en undring vi sjelden våger å si høyt: Når begynte vi å tro at mer kontroll automatisk gir bedre tjenester?

Hver dag rapporterer kommunene om alt fra sykefravær til beredskap. Tall, skjemaer, frister og avviksmeldinger, ofte flere varianter av det samme. Intensjonene er gode. Ingen ønsker mindre innsikt eller kvalitet.

Likevel bruker vi stadig mer tid på å bevise at velferden leveres enn på å levere den. Når ble dokumentasjon ikke bare nødvendig, men styrende?

Forvaltningen består av mennesker som vil gjøre en god jobb. Likevel bygger systemet nye lag oppå de gamle, som om hvert nytt lag gir trygghet.

Det skjer stille, uten at noen egentlig bestemmer det. Men det skjer.

Regjeringen har satt ned en kommunekommisjon for å forstå styringspresset. Tidligere kommunalminister Kjersti Stenseng sa det tydelig: Summen av statlige krav er ikke bærekraftig. Likevel vokser staten videre.

Vi har 17 departementer, 72 direktorater, 11 statsforvaltere og mer enn 50 tilsyn. Kommunene har 424.000 ansatte. Det er der velferden faktisk lever. Likevel styres store deler av hverdagen fra møterom langt unna menneskene den gjelder.

Når kravene blir mange, foreslås interkommunalt samarbeid. Men også samarbeidene skaper nye styringslinjer, nye møter og nye lag. Jeg undrer: Hvorfor må et problem alltid løses med mer system?

Lovendringen fra januar 2025, som forbyr statlige krav i rundskriv, er et viktig steg. Men hvis kulturen er den samme, vil kravene bare finne nye kanaler.

Ta beredskap. Totalberedskapskommisjonen foreslo midler til kommunale beredskapsrådgivere. Det ville styrket kapasiteten der ansvaret ligger. Slik ble det ikke.

Staten fikk stillingene. Statsforvalteren i Troms og Finnmark har nå rundt ti ansatte på beredskap. 6 millioner til Øst-Finnmark skal også forvaltes av staten. I tillegg bygges en statlig beredskapshub i Kirkenes.

Jeg undrer igjen: Hvis målet er sterkere beredskap i kommunene, hvorfor bygges kapasiteten opp et annet sted?

Da jeg jobbet i fylkeskommunen, ønsket departementet større oversikt over RUP-midlene (regionale utviklingsmidler, red.mrk.).

Det ble ansatt controllere sentralt. For å svare på kravene måtte fylkeskommunen ansette egne controllere. Lønnen ble tatt fra midlene som skulle skape utvikling.

Jeg husker jeg tenkte: Er vi i ferd med å kontrollere oss bort fra formålet?

Når utviklingsarbeidet måtte vike for å dokumentere det, ble spørsmålet uunngåelig: Skaper systemet vekst, eller skaper det bare mer system?

I dag skjer noe av det samme. Staten bestiller utredninger. Kommunene forklarer. Og jeg spør: Blir tjenestene bedre, eller blir systemet bare mer informert om sin egen kompleksitet?

Jeg tror ikke dette handler om kontroll for kontrollens skyld. Det handler om frykt. Frykt for feil. Frykt for kritikk. Frykt for dårlige medieoppslag.

Men frykt bygger sjelden gode tjenester. Den bygger kontroll.

Hvis vi ønsker å skape bedre tjenester, må vi endre styringslogikken. Mindre kontroll betyr ikke mindre ansvarlighet, men tydeligere ansvar og smartere prioriteringer.

To grep kan gjøre en stor forskjell. Det første er å samordne og redusere rapporteringen. Ett samlet krav gir mer trygghet enn mange parallelle.

Det andre er å gi kommunene rom til å løse oppgavene. De som møter innbyggerne hver dag, vet best hvor kvaliteten oppstår. Mer beslutningsrom gir bedre tjenester og økt arbeidsglede.

Dette handler ikke om å fjerne kontroll, men om å bruke den klokt.

Kommunekommisjonen leverer rapport før jul. Kanskje er dette øyeblikket der vi våger spørsmålet som ligger under alt: Hva om mer tillit, ikke mer kontroll, gir bedre tjenester?

Kontrollen som vokser oppover, står i kontrast til hverdagen i bilen mellom to brukere, der en hjemmehjelp vet at tiden ikke strekker til. Der bor velferden. Der skapes kvaliteten.

Til slutt handler dette om å spørre om kontrollen har vokst forbi formålet sitt. Den dagen staten spør: «Bidrar vi til mer velferd eller til mer kontroll?», kan endringen begynne.

Vi bruker milliarder på kontroll. Men i tilliten vokser velferden.