Når kommunekassa går tom – et varsku for hele landet

Norge står midt i en stille kommunal økonomikrise. 27 kommuner er nå inne i Robek-registeret, under statlig økonomisk kontroll, og det er bare begynnelsen.

Ifølge analyser fra både KS og KLP kan så mange som 100 kommuner være på vei dit innen 2027. Dette er ikke bare et tall – det er et varsel om at kommunesektoren, selve ryggraden i vår velferdsmodell, sliter med å overleve.

Tallene taler for seg: I 2024 gikk seks av ti kommuner med underskudd. Samlet sett havnet norske kommuner på et negativt netto driftsresultat på 2,6 milliarder kroner.

Gjeldsnivået har passert 750 milliarder – mer enn kommunene samlet sett tjener på ett år. Når rentekostnadene samtidig har eksplodert, og skatteinntektene har falt kraftig, er det som å styre med bremsene på.

Men dette handler ikke bare om tall. Det handler om tryggheten til barn som trenger en lærer med tid, eldre som trenger pleie, veier som trenger vedlikehold, og frivillige som ønsker å bidra – men møter nedskjæringer.

Når en kommune havner på Robek, mister den kontroll over egen økonomi. Statsforvalteren overstyrer budsjettvedtak, og lokale politikere mister råderett over utvikling og drift. Det er en dramatisk svekkelse av lokaldemokratiet.

Hva har brakt oss hit? For det første sviktet inntektene i 2024. Etter år med høye skatteinntekter sank de plutselig, samtidig som utgiftene til pensjoner, lønn, strøm og tjenesteproduksjon økte.

For det andre har staten pålagt kommunene nye reformer og tjenester uten fullfinansiering – flere ansatte i omsorgen, utvidet SFO, og nye kvalitetskrav.

Resultatet? Kommunene må levere mer for mindre, med fallende inntektsgrunnlag og økte kostnader.

Og ja – enkelte kommuner har også bidratt til krisen selv, med kostbare prestisjeprosjekter, svak økonomistyring og manglende buffere. Når de gode årene gikk til høyt forbruk framfor sparing, kom virkeligheten brutalt tilbake i 2024.

Konsekvensene merkes. Kutt i tjenestene, færre lærere, nedleggelse av skoler og svømmehaller, høyere eiendomsskatt og økt press på de mest sårbare.

Men også et dypere spørsmål reises: Er vi i ferd med å få A- og B-kommuner i Norge? Der barn i distriktene får et dårligere tilbud enn i de store byene?

Så hva nå? Staten må trå til – med økte rammetilskudd, krisefond og gjennomgang av inntektssystemet.

Samtidig må kommunene effektivisere, prioritere kjerneoppgaver og samarbeide mer. Det bør også vurderes strukturtiltak, der små og økonomisk sårbare kommuner vurderes for sammenslåing – om det er eneste bærekraftige vei.

Til slutt må det understrekes: Når en kommune går tom for penger, svikter velferdsstaten lokalt. Det handler om mer enn økonomi – det handler om tillit, verdighet og like rettigheter uansett hvor du bor.

Alarmen går nå. Vi har klart å snu lignende kriser før. Det krever handlekraft – ikke passivitet.