Mer handlingsrom – mindre natur?

Den første delutredningen fra kommunekommisjonen tar utgangspunkt i et reelt problem: Summen av statlig styring av kommunesektoren har blitt omfattende, fragmentert og til dels lite koordinert.

Kommisjonen har derfor et legitimt mål om å styrke rammestyringen og redusere unødvendig detaljstyring.

Men utredningen illustrerer også en grunnleggende utfordring i dagens styringsdebatt: Rammestyring behandles som et generelt gode, snarere enn som et virkemiddel som må vurderes opp mot hva som faktisk skal styres – og hvorfor.

I Drammen kommunes behandling av høringssvaret valgte Venstre å løfte særlig én blindflekk i utredningen: hvordan klima, natur og arealforvaltning passer – eller ikke passer – inn i dagens rammestyringslogikk.

Forholdsmessighetsprinsippet er et bærende prinsipp i statens styring av kommunene. Det innebærer at statlige inngrep skal være nødvendige og egnede for å nå nasjonale mål, og ikke mer inngripende enn det som er påkrevd.

Kommunekommisjonen bruker dette prinsippet aktivt som begrunnelse for å fjerne eller redusere statlige virkemidler.

Problemet er at natur- og arealpolitikken behandles som om den har de samme styringsegenskapene som ordinære velferdstjenester. Det har den ikke.

Kommunale beslutninger om arealbruk, nedbygging av natur og lokalisering av utbygging har tre kjennetegn som skiller dem fra de fleste andre kommunale oppgaver:

• For det første har de langsiktige og irreversible konsekvenser.
• For det andre har de betydelige eksterne virkninger, både nasjonalt og globalt.
• For det tredje er de svært vanskelig å korrigere i ettertid, selv med nye politiske prioriteringer.

I slike tilfeller blir rammestyring alene et svakt styringsverktøy.

Kommunekommisjonen anerkjenner delvis dette selv, ved å peke på at klima- og naturfeltet skiller seg ut fra andre sektorer.

Likevel får denne erkjennelsen få konsekvenser i de konkrete anbefalingene.

I stedet behandles klima og natur primært som et spørsmål om øremerking, rapporteringsbyrde og administrativ forenkling.

Vi i Drammen Venstre mener dette er utilstrekkelig.

Forenkling kan være nødvendig, også på klima- og naturfeltet. Men dersom staten trekker seg tilbake uten å etablere tydeligere mål, kriterier og forventninger, overlates avgjørende samfunnshensyn til lokale budsjettprosesser som i stadig større grad preges av økonomisk knapphet. 

Resultatet blir ikke mer effektiv styring, men et styringsgap.

Derfor foreslo vi i Drammen at sammenslåing av tilskudd på klima- og naturfeltet må utformes slik at naturmangfold ikke systematisk nedprioriteres, og at krav til dokumentasjon av klima- og natureffekt bør være risikobasert og forholdsmessig – ikke fjernes som del av en generell forenklingsagenda.

Enda viktigere er blikket fremover mot delutredning 2. Skal kommunekommisjonens arbeid bidra til reell omstilling, må den neste utredningen gå dypere inn i plan- og arealforvaltningen som styringsutfordring. Det innebærer å stille spørsmål som hittil i liten grad er adressert:

Hvordan bør ansvaret for natur og areal fordeles mellom stat og kommune når konsekvensene er nasjonale, men beslutningene lokale?

Hvilke nasjonale rammer er nødvendige for å sikre langsiktig arealnøytralitet?

Og hvordan kan staten støtte kommunene bedre faglig, økonomisk og institusjonelt, i stedet for å redusere styringen uten å erstatte den med noe mer treffsikkert?

Kommunekommisjonen har rett i at kommunesektoren trenger handlingsrom. Men på klima- og naturfeltet er utfordringen i dag ikke for mye styring, men for lite sammenhengende styring.

Det bør Stortinget ta med seg inn i delutredning 2.