Lavthengende frukter for bedre kommuneøkonomi

Når Kommunekommisjonen nå samles for å vurdere hvordan kommunene kan få større handlingsrom, er det spesielt én ting medlemmene bør ha i bakhodet: Noen ganger er det de enkle grepene som monner mest.

Gatelysene har for lengst slukket mange steder, og kommuneledere famler desperat i mørket etter løsninger på stramme budsjetter og minst mulig inngripende kutt i tjenestetilbudet.

Gjennom høsten har ordførere over hele landet forklart hvordan mangelen på økonomisk fleksibilitet tvinger fram dyrere og dårligere løsninger.

Alle er enig i problembeskrivelsen, men tross gode intensjoner er det ennå frukt igjen på de nederste grenene.

Det virker for eksempel unødvendig at kommunene må legge ut store summer for staten, fordi mye av refusjonene blir betalt lenge etter at kostnadene har påløpt.

Problemet er at kommunene ikke har de pengene, og flere må ta opp dyr kassekreditt for å betale regningene sine i tide. Kommunenes funksjon er nødig å være bank for staten.

Det handler ikke om småpenger. Bare ordningen med ressurskrevende brukere, altså innbyggere med store behov for helse- og omsorgstjenester, utgjorde 11,6 milliarder kroner i 2023. Dette er tjenester som gis til over 8.300 personer i 353 av landets kommuner.

Beløpet har vokst jevnt, og i 2024 økte det til 13,5 milliarder kroner – en vekst på over 16 prosent.

Her er det viktige poenget: Disse brukerne flytter sjelden. Behovene er stabile, og endringene fra år til år handler stort sett om økte kostnader for de samme personene. Likevel må kommunene legge ut for tjenestene først og vente på refusjon i etterkant.

Dersom staten i stedet hadde utbetalt tilskuddet a konto (forskuddsvis), ville kommunesektoren fått et likviditetsløft på 11,6 milliarder kroner allerede første året, og en varig renteeffekt i årene fremover.

Med dagens rentenivå koster kassekreditt for slike beløp minst 550 millioner kroner årlig. Det er penger som kunne vært brukt på tjenester, ikke renter til banken.

Helt konkret tilsvarer dette 2.413 kroner mer per innbygger, eller 2,4 millioner kroner ekstra i frihet for en kommune som Moskenes, som i dag står midt i den økonomiske skvisen.

Og dette er bare én ordning. Integreringstilskudd, spillemidler og investeringstilskudd fra Husbanken er andre ordninger som følger samme prinsipp: Kommunene tar regningen først, staten betaler senere.

Når det bygges sykehjem og omsorgsboliger, får kommunene bare 40 prosent av tilskuddet ved byggestart. Resten kommer etter at bygget står ferdig. Det betyr ofte flere år med unødvendige rentekostnader.

Hadde hele tilskuddet blitt utbetalt fra start, ville kommunene spart rundt 98 millioner kroner i renter årlig.

Ser vi på ressurskrevende brukere, integreringstilskudd og Husbankens ordninger samlet, finner vi at kommunene årlig betaler unødige renter på minst 650 millioner kroner.

Dette er penger som i stedet kunne finansiert rundt 800 sykepleierårsverk. Og det er altså ikke snakk om mer penger fra staten, bare om at de samme pengene overføres tidligere. Gevinsten er enorm.

Dette handler ikke om å gi kommunene gaver, men om å rydde opp i en ulogisk praksis. Når utgiftene uansett dekkes av staten, er det ingen grunn til at kommunene skal ta risiko og renteutgifter for å legge ut på forhånd. En slik endring ville gitt mer velferd for hver krone, uten å koste staten stort.

Kommunedirektørundersøkelsen i Kommunal Rapport viser at over halvparten av kommunene forventer underskudd i 2025.

Samtidig har flere ordførere, senest fylkesordfører Tore Opdal Hansen i Buskerud, pekt på at kommunene kunne vært drevet mer effektivt med bare litt større handlingsrom.

Dette er en del av utfordringsbildet som Kommunekommisjonen må forholde seg til, og som den ferske kommunal- og distriktsministeren Bjørnar Selnes Skjæran får på bordet.

Hvis staten virkelig ønsker at kommunene skal levere tjenester som møter både dagens og morgendagens behov, er det på tide å snu ordningen: Forskuddsbetaling i stedet for etterskuddsrefusjon.

Det er et enkelt grep som både gir mer velferd og bedre økonomi.