Lærere kan ikke trylle fram praktisk læring uten tid og utstyr

Det snakkes mye om satsing på praktisk læring, livsmestring og varierte undervisningsformer. Politikerne sier lærerne skal lage en mer praktisk skole, mer tilpasset opplæring og sørge for å ha nok tid til hver elev.

Men samtidig ser vi en utvikling som peker i motsatt retning: Kommunene kutter i skolebudsjettene, og rammebetingelsene for lærere og elever blir stadig trangere.

Regjeringen har riktignok økt rammeoverføringene til kommunene de siste årene, i form av frie midler. Det er bra og helt nødvendig. Men frie midler er nettopp det: frie.

Når kommunene samtidig møter kraftig kostnadsvekst i renter, energi, lønn og helse- og omsorgstjenester, blir resultatet at økningen i praksis spises opp før den når klasserommet. Det er ikke vond vilje – det er økonomisk realitet.

Konsekvensen er likevel den samme: Skolene får mindre handlingsrom. Mange kommuner kutter i stillinger, vikarbruk, spesialundervisning, SFO og praktiske læringsarenaer.

Det er ikke fordi de ikke ønsker å satse på barn og unge, men fordi budsjettene ikke strekker til. Når økonomien strammes inn, rammes de store sektorene først – og skole er en av de største.

For oss i Skolenes landsforbund som jobber med praktisk skole, blir dette ekstra tydelig. Praktisk læring krever tid, rom, utstyr og voksne. Det krever at lærere har kapasitet til å planlegge, gjennomføre og følge opp. Det krever at skolen har råd til materialer, verksteder, kjøkken, teknologi og trygge rammer.

Når budsjettene krymper, er det nettopp disse aktivitetene som forsvinner først. Ikke fordi de er uviktige, men fordi de er ressurskrevende.

Det er et paradoks at vi snakker varmt om å gi elevene mer praktisk og variert undervisning, samtidig som vi kutter i forutsetningene som gjør det mulig.

Vi kan ikke forvente at lærere skal trylle fram praktisk læring uten tid, utstyr eller bemanning. Vi kan ikke forvente at elever skal få utforske, skape og lære gjennom erfaring når skolen knapt har råd til å holde hjulene i gang.

Hvis vi virkelig mener alvor med praktisk skole, må rammebetingelsene følge etter. Det betyr at staten må sikre at økte overføringer faktisk gir økt handlingsrom i skolen, ikke bare dekker inn kommunale underskudd.

Det betyr at kommunene må prioritere barn og unge, også når økonomien er stram. Og det betyr at vi som samfunn må erkjenne at kvalitet koster.

Praktisk skole er ikke et luksusgode. Det er en forutsetning for læring, mestring og framtidens kompetanse. Da må vi også behandle det som det.