Hvor ender vi når ingen ser summen av inngrepene?

Arealtjenesten ved Norske Reindriftsamers Landsforbund (NRL) har i 2025 jobbet med 170 saker om arealinngrep i reindriftas områder. Tallet er dramatisk, men sier ikke alt.

Næringsutøverne, reineierne, står i en fulltidsjobb med tilsyn av flokken, gjeting, flytting, vedlikehold av kjøretøy, gjerder og utstyr og planlegging av driften.

I tillegg kommer blant annet krevende plan- og arealprosesser, med møter, konsultasjoner, høringsinnspill, gjennomgang av protokoller og omfattende planmateriale.

Fritiden brukes til å forklare bruken av områdene, begrunne behovet for hver bit av arealet og redegjøre for reindriftas rettigheter, ofte gang på gang. Dette krever betydelige tidsmessige, økonomiske og mentale ressurser.

Sakene som når NRLs arealtjeneste, er bare toppen av isfjellet. De går over flere år og krever juridisk spisskompetanse samt inngående kunnskap om planverk, lovverk og praksis.

Tjenestens fem ansatte bistår i noen av de mest krevende arealsakene i landet; saker som reinbeitedistriktene allerede har vurdert som for ressurskrevende til å håndtere alene. De mindre sakene håndterer distriktene selv.

I 2025 dominerte kommunale arealplaner arealtjenestens saker, fulgt av vindkraft, kraftlinjer og vannkraft. I tillegg kommer annen industri som gruvedrift, masseuttak, datasentre, turisme, havner og næringsbygg, samt forsvar, hytter og hyttefelt, veier og jernbane.

Et reinbeiteområde tåler ikke både forsvarsaktivitet, vindkraft og omfattende hytteutbygging.

Situasjonen blir enda mer krevende når ett og samme distrikt må forholde seg til flere kommuner samtidig. Det finnes distrikter som står i prosesser i ni kommuner samtidig.

Hver av de jobber på sin måte, med sine planer og sine prioriteringer, uten at de nødvendigvis har oversikt over hvor mange inngrep som finnes i et distrikt eller hva nabokommunene planlegger.

Det finnes heller ingen nasjonal oversikt over det samlede inngrepspresset i reindriftas områder. Det foreligger ingen samlet statistikk over eksisterende eller planlagte inngrep.

Reindrifta kjemper sak for sak, kommune for kommune, uten at noen har ansvar for summen av inngrepene. Et demokrati forutsetter innsikt.

Når beslutninger fattes uten oversikt over helheten, er det ikke bare et forvaltningsproblem. Det reiser også spørsmål om statens ansvar.

Grunnloven § 108 pålegger myndighetene å legge forholdene til rette for at samene som urfolk kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv. Reindriften skal kunne drives på en bærekraftig måte, økologisk, økonomisk, sosialt og kulturelt, også for kommende generasjoner.

Når ingen har/tar ansvar for summen av inngrepene, blir det vanskelig å se hvordan denne forpliktelsen kan oppfylles.

Det er nettopp helheten som avgjør belastningen på reindriften. For reindriften handler dette om tilgang til store, sammenhengende og tilstrekkelige arealer.

Etter Fosen-dommen har debatten dreid seg mer om hvor langt man kan gå i å tillate inngrep enn om statens ansvar for å sikre reindriftas framtid. Et slikt fokus på yttergrenser risikerer å tilsløre det egentlige spørsmålet: Hvordan vi sikrer at reindrifta faktisk kan bestå?

Men det kan ikke gjentas nok; Grunnloven krever altså mer enn at staten unngår de mest alvorlige inngrepene.

En fersk juridisk gjennomgang utført av Holth & Winge i samarbeid med NRL Gávcci AS om Kraftløftet i Finnmark peker på fem alvorlige forhold: manglende demokratisk forankring, fravær av reell tidlig medvirkning og konsultasjon, manglende konsekvensutredning på overordnet nivå, sammenblanding av plan- og konsesjonsprosesser og for svak kommunal kapasitet.

Dette illustrerer hvordan dagens arealforvaltning svikter når mange inngrep behandles parallelt, uten overordnet styring.

Når prosjekter allerede har kommet skjevt ut fra hoppkanten, er det vanskelig å rette kursen i svevet.

Dette er mer enn dårlig forvaltning. Det truer en næring som har båret samisk kultur gjennom generasjoner, og kan sette Norge i brudd med sine folkerettslige forpliktelser.

Om prosessene ikke er grundige og helhetlige fra start, øker det også risikoen for klager, omkamper og rettslige prosesser. Det gjør arealforvaltningen mer ressurskrevende og dyrere for kommunene, og mindre effektiv for samfunnet som helhet.

Reindriftas kapasitet og kompetanse i arealprosesser må styrkes, og arealforvaltningen må inn i en ny tid. Det er behov for overordnet planlegging som sikrer statens forpliktelser, med krav om at kommunene må samhandle på tvers i arealforvaltningen.