Fosterbarns rettigheter må ikke avgjøres av postnummer

Når tilsynsarbeidet i fosterhjem varierer fra sted til sted, betyr det at noen barn får bedre rettssikkerhet enn andre.

Med en veileder fra 2015 som styringsdokument og store forskjeller i praksis, er tiden overmoden for en nasjonal standard – der barns stemme alltid er utgangspunktet, og kvaliteten ikke overlates til tilfeldigheter.

I Norge har vi en tydelig forpliktelse: Barn og unge i fosterhjem skal ha trygge oppvekstvilkår og en reell stemme i eget liv.

Tilsynspersonsordningen er én av de viktigste mekanismene vi har for å sikre dette. Likevel er virkeligheten i dag preget av ulik praksis, varierende kvalitet og mangelfull oppfølging – ikke på grunn av vilje, men fordi rammeverket er utdatert.

«Veileder for tilsyn i fosterhjem» fra 2015 skulle være et styringsverktøy som sikret lik praksis og høy kvalitet. Men samfunnet har endret seg. Vi vet mer om barns rettigheter, traumesensitiv omsorg, og hvordan relasjoner og tillit bygges.

Samtidig har barns egne forventninger til å bli hørt – og lovverkets føringer for medvirkning – utviklet seg. At vi fortsatt styrer etter et dokument som ikke er tilpasset dagens kunnskap og utfordringer, er uholdbart.

Et annet problem er mangelen på felles standarder. I noen kommuner har tilsynspersonene god opplæring, tydelige rutiner og systematisk oppfølging.

Andre steder overlates oppdraget til den enkeltes skjønn, uten felles standarder for hvordan barns stemme skal innhentes, eller hvordan bekymringer skal følges opp.

Dette betyr at barns rettigheter i praksis kan være bedre beskyttet i én kommune enn i en annen. Det er et brudd med prinsippet om likeverdige tjenester.

Her kan vi lære mye av LEAN-prinsippet, som handler om kontinuerlig forbedring, fjerning av unødvendige hindringer og fokus på det som skaper verdi for brukeren – i dette tilfellet barnet.

Et LEAN-inspirert system for tilsynsordningen kan sørge for:

1. At kjerneoppgaver blir standardisert, slik at alle barn får samme kvalitet på tilsynet, uavhengig av bosted.

2. At brukeren blir lyttet til. Barnets stemme er ikke en formalitet, men selve utgangspunktet for arbeidet.

3. At prosessene blir kontinuerlig forbedret. Erfaringer må evalueres, læring deles mellom kommuner og rutiner justeres der det trengs.

Barnekonvensjonen er krystallklar: Barn har rett til å si sin mening i saker som angår dem, og denne meningen skal tillegges vekt. Tilsynspersonen er ofte den eneste utenfor systemet barnet kan snakke fritt med.

Når tilsynsordningen ikke fungerer optimalt, mister vi ikke bare et kontrolledd – vi mister en mulighet til å oppdage og handle på signaler om mistrivsel, svikt eller omsorgsbehov.

En revidert veileder må:

• Oppdatere metodene for barns medvirkning i tråd med ny forskning.

• Sikre nasjonale standarder for opplæring, gjennomføring og oppfølging av tilsyn.

• Bygge inn mekanismer for systematisk erfaringsdeling og kvalitetsforbedring – inspirert av LEAN.

• Klargjøre ansvarsforhold og eskaleringsrutiner når bekymringer avdekkes.

Tilsynspersonsordningen er ikke bare en formalitet. Den er et sikkerhetsnett som kan utgjøre forskjellen mellom trygghet og svikt. Men et sikkerhetsnett må være sterkt i alle ledd, ikke bare noen steder.

Barns rettigheter må ikke være avhengige av postnummer.