Et langsiktig folkehelsearbeid

Folkehelsefeltet har fått sitt første prioriteringsutvalg – nesten 40 år etter det første utvalget om prioritering i helsetjenesten.

Det har skjedd en positiv utvikling på folkehelseområdet de siste par tiårene. Rammene for det systematiske folkehelsearbeidet er styrket, og tiltak er innført. Vi er avhengige av et forbedret system for prioritering av og mellom folkehelsetiltak for ytterligere positiv utvikling.

Folkehelsearbeid er den helhetlige innsatsen for å fremme befolkningens helse og forebygge sykdom. Det innebærer andre rammer enn helsevesenet, som har behandling av sykdom som viktigste oppgave.

Helsetjenestens system er i stor grad basert på prioritering innen faste budsjettrammer. Folkehelsearbeidet er i større grad avhengig av tiltak på tvers av sektorer knyttet til et bredt spekter av virkemidler. En konsekvens av dette er også andre beslutningsprosesser.

I helsetjenesten er det etablert tre kriterier for prioriteringer: alvorlighet, nytte og kostnadseffektivitet.

Vårt utvalg mener at nytte og kostnad er avgjørende også når det gjelder prioriteringer innen folkehelse, men vi anbefaler i tillegg å ta med konsekvensene for fordeling på ulike grupper og for autonomi (selvbestemmelse). 

Utjevning av sosiale helseforskjeller er et viktig mål for folkehelsearbeidet og fordelingsvirkninger må derfor vurderes som en del av beslutningsgrunnlaget. 

Videre er det slik at en del folkehelsetiltak legger begrensninger på atferd, for eksempel trafikksikkerhetstiltak og regulering av røyking, som krever avveininger mellom hensynet til folkehelsen og den enkeltes autonomi.

Anbefalte kriterier for prioritering av folkehelsetiltak er:

• Nytte, kostnad, fordeling og autonomi.

Kriteriene skal bidra til at folkehelsetiltak blir utredet bedre og mer enhetlig, og at vurderingene er åpne og transparente.

Effekten av folkehelsetiltak er krevende å måle med krav til dokumentasjon med tradisjonelle forskningsmetoder. Samtidig er det lange tidsaspekter på de fleste tiltakene.

På kommunenivå er det utfordringer knyttet til langsiktige prioriteringer av folkehelsearbeid i konkurranse med det som oppleves som mer akutte behov. 

Innspillsrunder til utvalget har både avdekket og bekreftet betydelig potensial som ligger i bedre samarbeid mellom sektorer, på kommunenivå og på nasjonalt nivå. Mange folkehelsetiltak vedtas med iver og engasjement. 

Utfordringene er ofte knyttet til svakt dokumentert effekt, og kanskje med politikeres 4-års perspektiv som kan begrense langsiktighet og samspill med andre aktører.

Med folkehelseloven fra 2011 flyttet Stortinget ansvaret for folkehelsearbeidet fra den kommunale helsetjenesten til kommunen som helhet. Kommunene fikk ansvar for å fremme folkehelse innenfor områder som samfunnsutvikling, planlegging, forvaltning og tjenesteyting. 

Kommunene har ansvar for mange av tjenestene som påvirker de sosiale faktorene. Mange folkehelsetiltak krever andre typer prioriteringer og avveininger enn prioriteringer som gjøres innenfor sektorspesifikke budsjettrammer.

Årlige folkehelsedata viser store forskjeller på de fleste indikatorene som benyttes for å måle folkehelse, både innad i kommuner og mellom kommuner. 

Blant menn er det opp til 10 års forskjell i forventet levealder mellom kommunene med høyest og lavest levealder.

Det synes å være en økende forventning til at helsefremmende og forebyggende tiltak kan bidra til å redusere belastningen på helsetjenesten. 

Det er vanskelig å dokumentere dette, men det er ingen tvil om at god folkehelse øker levealder og livskvalitet. Effekten av god folkehelse er i mindre grad reduksjon av leveår med sviktende helse. Vi vil fortsatt trenge gode helsetjenester. Først og fremst handler folkehelse om å bidra til flere leveår, med god helse.