Annonse
Debatt
Den største klimagevinsten i VA-sektoren ligger i bakken
Klimakrav som ikke tar hensyn til livsløp og lokale forutsetninger, kan gi symbolpolitikk fremfor reelle utslippskutt.
Meninger i debattinnlegg står for skribentens regning
Klimakrav i kommunale anskaffelser må gi reelle og varige utslippskutt – ikke bare se bra ut på papiret.
I dag belønnes ofte utslippsfrie anleggsplasser. Det kan være riktig der forholdene ligger til rette. Men når klimakravene nesten utelukkende handler om maskinene i anleggsfasen, risikerer vi å overse de største utslippskildene i vann- og avløpssektoren.
De mest betydelige utslippene kommer nemlig ikke fra gravemaskinen – men fra et aldrende og lekkende ledningsnett. Rundt en tredjedel av drikkevannet forsvinner før det når innbyggerne. Det betyr at energi og kjemikalier brukes på vann som aldri blir brukt.
Spørsmålet kommunene bør stille, er enkelt: Hvor blir utslippskuttene størst over tid?
Samtidig lekker grunnvann, regnvann og drikkevann inn i avløpssystemet. Det fyller rør og renseanlegg, øker energibruken og gir hyppigere overløp.
Dette skjer hvert eneste år – ikke bare i noen uker på et anleggsprosjekt.
Når ledningsnettet samtidig fornyes med under 1 prosent i året, betyr det i praksis at mange kommuner bruker over 100 år på å skifte ut rør som allerede er modne for utskifting. Da fortsetter utslippene – uansett hvor elektrisk anleggsplassen er.
Spørsmålet kommunene bør stille, er derfor enkelt: Hvor blir utslippskuttene størst over tid?
Generelle krav om el-gravemaskiner kan i tillegg gi utilsiktede effekter: høyere kostnader, færre tilbydere og svakere fremdrift.
Når konkurransen reduseres og prosjektene tar lengre tid, kan resultatet bli lavere fornyelsestakt – og dermed høyere samlede utslipp over tid.
Hvorfor er dette viktig for deg som innbygger, politiker eller leder i kommunen?
Fordi feil prioriteringer koster penger. Hver liter vann som lekker ut, og hvert renseanlegg som overbelastes av fremmedvann, betales gjennom vann- og avløpsgebyret. Når vi prioriterer tiltak som faktisk reduserer lekkasjer og innlekking, reduserer vi både klimautslipp og fremtidige gebyrøkninger. Samtidig styrker vi beredskapen og reduserer risikoen for forurensning.
Utslippsfrie maskiner kan gi lokale miljøgevinster. Men de kan ikke erstatte behovet for systematisk rehabilitering av infrastrukturen som faktisk skaper utslippene.
Skal klimakrav være et reelt styringsverktøy, må vi prioritere tiltak som gir størst og mest varig effekt. I mange kommuner betyr det ikke flere batterier på anleggsplassen – men færre lekkasjer i bakken.
Klimaeffekt skapes i bakken – ikke i symbolene.
