Annonse
Kronikk
Norsk eldreomsorg trenger en krisepakke
Kommunene og de ansatte innen helse og omsorg har vist seg omstillingsdyktige under koronapandemien. Men det er ikke sikkert eldreomsorgen vil makte en ny pandemi.
Koronapandemien har vist hvor omstillingsdyktige kommunene og de ansatte i helse- og omsorgstjenestene er. Andre land har mye ĂĽ lĂŚre av oss, sĂĽ sant vi ikke viser dem hvor nedprioriterte kommunene er i forhold til sykehusene.
Robustheten kan vĂŚre i ferd med ĂĽ briste.
I store byer som Oslo, med høyt smittepress, fortalte ansatte om frykt for ü ta med seg smitte hjem til familie og venner, blant annet fordi smittevernutstyret var mangelfullt.
I Sogn og Fjordane opprettet kommunene, fylkeslegen og Helse Førde et felles møteorgan. Sykehusleger og kommunale helseledere diskuterte utviklingen rundt pandemien, mens kommunene opprettet egne kohortavdelinger.
Senere ble Sunnfjord vertskommune for en fylkeskohort. Hit kunne sykehusene overføre innbyggere som var skrevet ut fra sykehus etter behandling for covid-19, nür de ikke var klare for ü bli sendt til lokalt sykehjem eller egen bolig.
Dette kom raskt pü plass fordi alle som hadde en rolle i behandling og forebyggende arbeid ville finne gode løsninger. Ledere og deres ansatte viste stor omstillingsevne. De brukte egen kompetanse, opplÌring ble gitt og samarbeidet var tett pü tvers av avdelinger og institusjoner.
Tjenestene ble rigget om i løpet av kort tid, enten kommunene hadde stort smittetrykk eller null utbrudd. Nye prosedyrer ble innført for at pasienter og pürørende skulle tas hünd om pü best mulig müte, og for at ansatte selv skal ha best mulig smittevern.
Eksempelet fra Sogn og Fjordane er bare ett av mange eksempler pü hvordan pandemien er møtt i Norge.
Norge hadde 1. desember i ür 332 dødsfall knyttet til korona. I Sverige var tallet 6.681. Det er verdt ü se pü at i Norge har 77,5 prosent av de ansatte i kommunale helse- og omsorgstjenester en helseutdanning. 30 prosent av dem er sykepleiere.
I svensk kommunal helse- og omsorgstjeneste er 5 prosent sykepleiere. Svenske kommuner har fütt svakere økonomi, økt privatisering av helse- og omsorgstjenestene, økt bruk av deltidsansatte og fÌrre med helsefagutdanning, sammenlignet med Norge.
En artikkel i New York Times 8. oktober i ĂĽr beskriver hvordan pandemien avdekket hull i det svenske velferdssamfunnet. Kunne vi ha fĂĽtt et tilsvarende oppslag om Norge?
Foreløpig har innsatsen til sykehus og kommunene i kombinasjon med norsk samhold, kompetanse, politiske valg og god norsk økonomi bidratt til ü holde antall dødsfall knyttet til covid-19 nede. Faren er at denne robustheten kan vÌre i ferd med ü briste.
MĂĽlene om ĂĽ prioritere kommunene er tydelig i politiske mĂĽlsettinger. Men pengene nĂĽr ikke ut til de kommunale helse- og omsorgstjenestene, sĂŚrlig nĂĽr vi sammenligner med hvordan sykehusene prioriteres.
Kommunene fikk 20 prosent av beskyttelsesutstyret sammenlignet med sykehusene. Ni av ti forskningskroner innen helse og omsorg gĂĽr til sykehusene, ĂŠn av ti kroner til forskning pĂĽ kommunenes helse- og omsorgstjenester.
58 prosent av de 238 første som døde av covid-19 i Norge, døde pü et sykehjem. Samtidig er forskning pü blant annet smitte i hjemmetjeneste og sykehjem mangelfull i forhold til tilsvarende forskning i sykehus, til tross for at det er like mange ansatte i kommunehelsetjenesten sammenlignet med sykehus.
Det kom ogsĂĽ overraskende pĂĽ mange hvordan smitte ble spredd internt pĂĽ sykehjem. Noen ganger skyldtes dette sykehjemmenes utforming og at deltidsansatte mĂĽtte jobbe pĂĽ flere avdelinger pĂĽ samme sykehjem, og noen ganger ogsĂĽ i flere kommuner, for ĂĽ fĂĽ full stilling.
Pandemien førte ogsü til at kommuner mütte fjerne korttidsoppholdene i institusjon og dagaktivitetstilbudene ble stoppet. Kommunene mütte ogsü ta seg av andre pasientgrupper som fikk sine avtaler pü sykehuset kansellert eller utsatt. Pürørende fikk økt omsorgsbelastning og overtok det offentliges ansvar fordi tjenestetilbud ble stengt ned.
Utfordringen er at den sentrale helseforvaltningen i stor grad er rettet mot spesialisthelsetjenesten. Skal kommunene bli robuste nok til ĂĽ kunne gi pasienttrygghet og -sikkerhet, mĂĽ det forskes mye mer pĂĽ kvalitet i tjenestene i kommunene. Vi mĂĽ studere organisering og bruk av kunnskap. Hva hemmer og fremmer at ny kunnskap blir tatt i bruk, hvordan skapes heltidskultur?
Det satses mye pü en sükalt Marshall-hjelp til nÌringslivet, en hjelp som er høyst nødvendig i dagens situasjon. Tiden er moden for ogsü ü tenke en storslagen nasjonal dugnad og en egen krisepakke for norsk eldreomsorg.
