Erfaringsmessig opplever mindreårige barn utrygghet når en forelder blir syk, mens den friske forelderen opplever økt omsorgsbyrde og emosjonell belastning i hverdagen, skriver Oda Vestby Hansen og Kariann Krohne.

Erfaringsmessig opplever mindreårige barn utrygghet når en forelder blir syk, mens den friske forelderen opplever økt omsorgsbyrde og emosjonell belastning i hverdagen, skriver Oda Vestby Hansen og Kariann Krohne.

Foto: Christine Olsson / TT
Kronikk
Meninger i kronikker står for skribentens regning.

Kommunene må ta hensyn til forsørgeransvar

Kommunene bør være oppmerksomme på sykehjemsbeboere med forsørgeransvar for mindreårige barn, og huske de kan gi skjønnsmessig fradrag i egenandelen.

Det finnes sykehjemsbeboere som har forsørgeransvar for mindreårige barn. Store deler av deres inntekt går til betaling av sykehjemsplassen, og igjen hjemme sitter kanskje ektefelle og barn med langt mindre å rutte med enn tidligere.

Noen familier opplever at kommunen ikke tar hensyn til deres behov.

Kommunene har frihet til å gi skjønnsfradrag når de skal fastsette hva beboeren skal betale for sykehjemsplassen, men bruker de denne muligheten?

Personer som kommer på sykehjem, må betale for sykehjemsplassen. Kommunen kan kreve betaling i tråd med reglene i forskrift om egenandel for kommunale helse- og omsorgstjenester.

For et korttidsopphold i 2022 kan kommunen kreve 180 kroner per døgn og 100 kroner per dag- eller nattopphold.

Når en person er på langtidsopphold, er det ikke lenger «faste priser», slik som ved korttidsopphold. Da må beboeren betale en egenandel, noe som i praksis innebærer at store deler av inntekten går til betaling av sykehjemsplassen. Hvor stor egenandelen er, avhenger av beboerens inntekter og eventuelle fradrag.

Hvordan egenandelen regnes ut, står i forskriftens § 3. Først skal kommunen trekke fra et fast fribeløp per år. I 2022 er dette på 9.100 kroner. Kommunen kan deretter kreve 75 prosent av inntekt under 1 G (folketrygdens grunnbeløp).

Av inntekt som overstiger folketrygdens grunnbeløp, kan kommunen kreve inntil 85 prosent av beboerens inntekt. Betalingen skal beregnes slik at beboeren har minst 25 prosent av 1 G i behold til eget bruk – i tillegg til fordelen av fribeløpet.

Kommunen kan ikke kreve mer betalt enn det koster å drive en sykehjemsplass.

Det er flere fradragsposter i forskriften. Her er det tatt hensyn til at beboeren kan ha hjemmeboende ektefelle, forsørgeransvar for mindreårige barn eller helt eller delvis forsørger barn over 18 år. I slike tilfeller plikter kommunen å gi fradrag. Dette fradraget kalles tenkt etterlattepensjon og skal tilsvare minste brutto pensjonsytelser som ektefelle/barn ville fått fra folketrygden dersom sykehjemsbeboeren var død.

Den tenkte etterlattepensjonen skal reduseres krone for krone mot ektefelle/barns arbeidsinntekter og pensjon fra folketrygden. Kommunen skal også gi fradrag for 50 prosent av beboerens tilleggspensjoner som ikke er folketrygdytelser.

I tillegg kan kommunen gi skjønnsmessig fradrag etter hva som er rimelig ut fra beboerens inntekt og forholdene for øvrig. Her kan kommunen gjøre en konkret vurdering av beboerens totale økonomiske situasjon og hva som er rimelig i det enkelte tilfellet. Boutgifter er et eksempel på noe det kan være rimelig å gi fradrag for. Det kan også være rimelig å gi høyere fradrag der forsørgerbyrdene til beboeren er ekstra store, og der hjemmeboende ektefelle og barn har begrenset med egne midler.

Kommunen har ingen plikt til å gi et slikt fradrag. Dette er en skjønnsmessig vurdering, og det kan derfor variere fra kommune til kommune hva som gis i fradrag.

På oppdrag fra Helsedirektoratet arrangerer Nasjonalt senter for aldring og helse – i samarbeid med Nasjonalforeningen for folkehelsen – en årlig sommerleir for barn under 18 år som har en forelder med demens. Barnet deltar sammen med den friske forelderen.

At en forelder får demens, fører til store endringer i familien. Erfaringsmessig opplever mindreårige barn utrygghet når en forelder blir syk. Den friske forelderen opplever økt omsorgsbyrde og emosjonell belastning i hverdagen.

På sommerleiren forteller flere av familiene at de i tillegg opplever økonomiske utfordringer når forelderen med demens flytter på sykehjem, og store deler av inntekten plutselig går til betaling av sykehjemsplassen.

Noen familier opplever at kommunen ikke tar hensyn til deres behov. De får så dårlig råd at barna ikke kan fortsette med fritidsaktiviteter, den hjemmeboende forelderen må jobbe ekstra og familien kan ikke reise på ferie.

Andre familier opplever at kommunen de bor i er mer fleksibel, og at det gjøres skjønnsmessige vurderinger for å imøtekomme deres økonomiske behov.

Kommunene bør være oppmerksomme på disse familienes utfordringer, og huske at de har frihet til å gi høyere fradrag på grunn av omstendighetene i saken. En slik helhetlig og skjønnsmessig vurdering kan og bør omfatte beboerens forsørgeransvar, familiens økonomi og barnas behov for en så trygg og normal hverdag som mulig. Det kan ha stor betydning for familier som går en vanskelig tid i møte.