Når næringslivet og kommuneledelsen ser på innvandrere som en avgjørende ressurs for å få til god utvikling, klarer de å få med velforeninger, grendelag og idrettslag, skriver Marit L. Mellingen og Marianne Solbakken.

Når næringslivet og kommuneledelsen ser på innvandrere som en avgjørende ressurs for å få til god utvikling, klarer de å få med velforeninger, grendelag og idrettslag, skriver Marit L. Mellingen og Marianne Solbakken.

Foto: Lena Johnsen, Distriktssenteret
Kronikk
Meninger i kronikker står for skribentens regning.

Har du spurt om hva som skal til for at folk vil bli?

For mange kommuner retter oppmerksomheten mot å lokke hjem de som har flyttet ut, framfor å få de som allerede har kommet, til å bli.

Folketallet synker, og kommunen tar tak. Det er viktig å vise at vi tar utfordringa på alvor. En kampanje, og kanskje en prosjektleder, som får penger fra kommunestyret.

Men blir pengene brukt der de gjør mest nytte?

Vet du hva som skal til for at langpendleren til hjørnesteinsbedriften tar med familien og bosetter seg?

Et fornuftig spørsmål er: Hva slags innsats gir mest tilbake?

Når vi ser hvem kommunene prioriterer å rette innsatsen mot for å få nye innbyggere, tegner det seg et tydelig hierarki. Øverst troner barnefamilier som flytter «hjem». Nederst finner vi arbeidsinnvandrere, flyktninger og familiegjenforente.

Innsatsen for å få ungdom til å flytte tilbake, blir ikke avgjort av et møte med «egne» studenter i Oslo, en hjemmeside med flotte naturbilder eller kampanje med gratis barnehageplass og hustomt. Det er helt andre grunner til at unge som har flyttet ut, velger å komme tilbake.

Når ingeniøren Nora kommer hjem med mann og to små barn, blir hun automatisk invitert på fredagsquiz, dametrim og forening. For ikke å snakke om ståheien på den lokale matbutikken: Så fantastisk flott at dere har kommet hjem! Har dere funnet hus? Har dere fått jobb? Barnehageplass? Kan ikke Jakob bli med oss hjem etter barnehagen en dag? Og på fredag er det jazzkonsert på Huset …

Nora trenger ikke hjelp til å få kontakt med verken kommunen, fotballklubben, koret eller båtforeningen. Hun kjenner allerede de som hun søker hjelp hos: Familie og jevnaldrende.

Pengene kommunestyret satte av til flytt hjem-kampanjen har hatt lite eller ingenting å si for at Nora valgte å flytte hjem. Tilhørigheten som satt i fra oppveksten var gnisten som skulle til. Og kanskje påtrykket fra familien. Da den rette ledige jobben eller muligheten til å jobbe fra hjemmekontor dukket opp, var det tommelen på vektskåla.

Hva om kommunene snur hierarkiet på hodet? Hva om de prioriterer innvandrerne, de som virkelig har behov for støtte til å komme inn i lokalsamfunnene, og som ofte bidrar til vekst og utvikling?

I en liten kommune som Hyllestad i Vestland bor over halvparten av de 400 arbeiderne ved hjørnesteinsbedriften Havyard i brakkerigg og pendler til verftet i turnus. Kommunen har 1.300 innbyggere.

Et fornuftig spørsmål i Hyllestad og mange andre kommuner i samme situasjon er: Hva slags innsats gir mest tilbake? Er det å gjennomføre en kampanje for å få egne ungdommer som studerer til å flytte hjem?

Kanskje kan det være like stor effekt i å ta turen til brakkeriggen og snakke med dem som bor der på tomannshånd: Hva skal til for at du skal ta med deg hele familien hit?

Frøya er en kommune med mange arbeidsinnvandrere. Der har næringslivet, kommunen og lag og foreninger sammen gjort en innsats for at arbeidsinnvandrere og deres familier skal bli aktive innbyggere.

Frøya-samfunnet har satset på familier og lyktes med å få folk til å bosette seg i stedet for å langpendle. Næringslivet har fått stabil arbeidskraft, og kommunen har fått flere skattebetalere. Grendeskoler har fått stigende elevtall, og søknader om byggetillatelse er mangedoblet på få år. Lag og foreninger har fått flere medlemmer. Pågangen på idrettsanleggene har blitt større, og turnforeningen, fotball- og håndballaget har fått trenere med innvandrerbakgrunn.

Når næringslivet og kommuneledelsen ser på innvandrere som en avgjørende ressurs for å få til god utvikling, klarer de å få med velforeninger, grendelag og idrettslag. Fleksibel og tilpasset språkopplæring og hjelp til huskjøp har vært viktige grep.

Mange arbeidsinnvandrere – og mange andre som ikke har tilknytning til stedet fra før – flytter til distriktskommunene. Vi vet også at mange av dem flytter videre etter en stund.

Vi er sikre på at over tid er det de kommunene som er oppmerksomme og tar seg litt ekstra av disse tilflytterne, som på sikt sikrer seg at mange blir værende. De fleste flytter på grunn av jobb. Når de kommer, er det mange andre ting som skal til for at de skal bli.

Innbyggere som har venner og jobb, velger i større grad å bli. Innvandrere som har norske venner og er en del av lokalsamfunnet, er oftere i arbeid enn innvandrere uten nettverk.

Dersom kommuneledelsen virkelig ser på innvandrere som en viktig ressurs for å få god utvikling, og har vilje til å prioritere ressurser på å koble folk til arbeidsmarked og lokalsamfunn, kan de også få resultat som har positiv effekt på verdiskapingen, befolkningsutviklingen og kommuneøkonomien.

For mange steder er det dessverre for mye oppmerksomhet rettet mot å lokke hjem de som har flyttet ut. Det kan stå i veien for innsats for å få folk som allerede har kommet til å bli.

Delta i debatten

Vi setter stor pris på at du deler ny kunnskap, dine egne erfaringer og diskuterer med oss og andre lesere. Du må bruke ditt fulle navn for å delta i debattene. Debatten vil bli moderert i tråd med de presseetiske regler. Modereringen skjer i etterkant av publiseringen.