Fra hodeløse høns til militær presisjon

I perioden 2009–2010 var jeg en del av den ekstreme islamistiske gruppa som i dag kaller seg for Profetens Ummah. Jeg bodde med familien på Nøtterøy i Vestfold, og den gangen var PST nødt til å ta turen helt fra Oslo for å ha sine ukentlige samtaler med meg. Verken i kommunen eller i politidistriktet var det noen med erfaring eller kompetanse på ekstremisme.

I 2013 begynte jeg å jobbe aktivt inn mot førstelinjetjenesten i kommunene for å bidra med fenomenkompetanse med utgangspunkt i min egen radikaliseringsprosess. Den gangen kan jeg best beskrive det som møtte meg som hodeløse høns som trodde det var VM i ansvarsfraskrivelse de holdt på med.

Det eneste alle var enige om, var at dette ikke var deres ansvar eller noe de hadde premisser for å kunne gjøre noe med.

Den gangen handlet foredragene og kursene om å overtale kommunene om å ta fenomenet radikalisering og ekstremisme på alvor, ikke om å komme med råd eller tips om hvordan dette best kan løses i praksis.

I perioden mellom 2012 og 2014 kom jeg med kraftig kritikk av kommunene nettopp på grunn av denne ansvarsfraskrivelsen. Situasjonen var fullstendig ute av kontroll. De uoffisielle tallene som myndighetene forholder seg til i dag, er at ca. 150 ungdommer har reist til Syria for å slutte seg til ulike terrororganisasjoner med en hovedvekt på Den islamske stat.

Dette begynte å endre seg mot slutten av 2014, da regjeringen kom med sin handlingsplan for å forebygge radikalisering og ekstremisme. I denne planen blir ansvaret tydelig fordelt, og det blir sendt ut et signal om at radikalisering og ekstremisme er noe som må tas på alvor.

I 2015 lager mange av de større kommunene egne, lokale handlingsplaner med utgangspunkt i den nasjonale handlingsplanen. Arbeidet mot radikalisering og voldelig ekstremisme begynner for alvor å få vind i seilene.

I 2015 alene var JustUnity innom over 80 kommuner for å holde foredrag om radikalisering og ekstremisme. Endringen som har skjedd på bare litt over ett år, er nesten ikke til å tro. Når vi kommer til kommunene i dag, er det nærmest militær presisjon i arbeidet, og ansvaret er tydelig fordelt mellom de ulike aktørene.

Fra å bruke mesteparten av tiden på å overbevise om at dette er noe som må bli tatt på alvor, bruker vi nå tiden på å fortelle historier om ungdommene vi har jobbet med, og gir fenomenkompetanse fra gulvet.

Siden jeg startet arbeidet med radikalisert ungdom i 2014, har vi snakket med over 100 ungdommer der flesteparten har hatt uttalte ønsker om å reise til Syria for å slutte seg til Den islamske stat. Av disse har vi klart å hjelpe 40 ut av miljøet og tilbake til samfunnet.

Dessverre har åtte av ungdommene vi har jobbet med likevel valgt å reise, til tross for vårt tilbud om støtte og alternativer. Av disse åtte har sju mistet livet. Det handler om liv og død. Klarer vi ikke å stoppe dem før de reiser, er det ikke særlig stort håp om å få dem hjem i live.

Å fortelle disse historiene er det viktigste bidraget vi kan gi til kommunene. I Oslo er det slik at både politiet og kommunene har hatt flere saker, og de har dermed mer kjøtt på beinet når det kommer til selve fenomenet enn mindre kommuner, som kanskje bare har hatt en enkeltsak eller ingen saker. I disse kommunene har man utdannelsen, man kan å jobbe med både ungdom og andre mennesker, men mangler fenomenforståelsen når det kommer til islamisme og denne enkeltgruppa med ungdommer.

Samarbeidet mellom frivillige organisasjoner, førstelinjen i kommunene og politiet har gått fra å være nærmest ikke-eksisterende til å bli et veloljet maskineri. Ingen er blitt rekruttert inn i et organisert islamistisk miljø siden høsten 2015, og det er etter det vi kjenner til, ingen som har reist til Syria siden sommeren 2015.

Fra å være i en situasjon fullstendig ute av kontroll, begynner vi nå sakte å ta steget fra panisk brannslukking til forebyggende innsats. I Norge har vi for alvor begynt å vinne kampen mot voldelig ekstremisme. Det synes jeg kommunene skal få lov til å ta mye av æren for. Det har vært en formidabel snuoperasjon.