Marianne Chesak (Ap) fikk 100.000 kroner lavere godtgjøring da hun fortsatte som fylkesordfører i Rogaland etter valget i fjor, men den er ennå blant de høyeste med 1,2 millioner.
Foto: Elisabeth Tønnessen/Rogaland fylkeskommuneHvor mye er en ordfører verdt?
Ingen ordfører bør tjene mer enn en stortingsrepresentant. Felles prinsipper for godtgjøringer vil styrke tilliten til lokaldemokratiet.
Jan Inge KrossliStortinget har nedsatt et utvalg som i løpet av året skal «utrede felles prinsipper for godtgjøring til politikere på alle forvaltningsnivåer».
I bunn ligger selvsagt kommuneloven, som sier at det er kommunestyret og fylkestinget som skal fastsette godtgjøringene.
Det skjer litt for ofte at lokale folkevalgte bevilger seg urimelige godtgjøringer.
Gode økonomiske ordninger er viktig for å rekruttere bredt til lokaldemokratiet. Godtgjøringene må være høye nok til at de fleste har råd til å ta på seg lokalpolitiske verv. Felles prinsipper kan være for både prosedyrer og nivå.
Stortinget har lenge hatt en uavhengig lønnskommisjon, og følger nesten alltid dens anbefalinger. Utvalget skal evaluere denne kommisjonen, og én mulighet er å gjøre den gjeldende også for fylker og kommuner. Godtgjøringene nasjonalt og lokalt henger allerede tett sammen.
For å unngå å vedta sin egen godtgjøring, følger mange kommuner KS’ anbefalte prosedyre: «Godtgjøringsreglementet bør vedtas av det avtroppende kommunestyret/fylkestinget og bekreftes av det påtroppende».
Tidligere ble politiske topplederes godtgjøring ofte sammenlignet med administrative topplederes lønn. Men de har helt ulike typer posisjoner. Politikerne er valgt til et verv for en avgrenset periode, byråkratene er ansatt på profesjonelt grunnlag. Politikerne konkurrerer om velgernes tillit, byråkratene i et arbeidsmarked med andre ledere.
Derfor er det ikke så rart at statlige toppledere tjener mer enn statsministeren og kommunedirektøren mer enn ordføreren.
Denne sammenligningen er en viktig grunn til at politikergodtgjøringene har vokst. Stortingets lønnskommisjon brukte statlige toppledere som målestokk, men bruker nå frontfaget i industrien.
De fleste kommuner og fylker bruker stortingspolitikere som målestokk. Så, hvis rikspolitikerne følger den generelle lønnsutviklingen og lokalpolitikerne følger dem igjen, så har vi kanskje et prinsipp for en fornuftig utvikling i godtgjøringene?
Når Stortinget setter ned en kommisjon, er det fordi lokalpolitikere har lagt seg for tett opp til rikspolitikerne. Flere fylkestopper bevilget seg i forrige periode statsrådsgodtgjøringer.
Nå har nivået faktisk gått litt ned, til rett under 1,1 millioner kroner i snitt. Det er litt mer enn stortingsrepresentantenes 987.997 kroner. Bare byrådslederen og ordføreren i Oslo ligger nå på statsrådsnivå – 1,4 millioner.
Frode Myrhol (FNB) er blant dem som har flere toppverv både i kommune og fylke. Han får til sammen 1,8 millioner kroner fra Stavanger og Rogaland. Statsministeren tjener 1,7 millioner. For slike tilfeller må en form for avkorting vurderes.
Eyvind Schumacher (Ap) er et motsatt eksempel. Da han overtok som ordfører i Ullensaker i fjor, ble Frp-forgjengerens godtgjøring på vanvittige 1,4 millioner kuttet med en halv million.
Hvor mye er en ordfører verdt?
Myrhol mener han jobber like mye som Erna Solberg. Kanskje det. Toppolitikere både nasjonalt og lokalt har i realiteten vervet 24–7.
Men ansvar må være viktigere enn tidsbruk. Hvor mange innbyggere har du ansvaret for, hvor mange ansatte og hvor stort budsjett?
Mitt svar er at alle nasjonale politikere har et større ansvar enn alle lokale og regionale politikere – som derfor bør ha lavere godtgjøring enn en stortingsrepresentant.
De politiske toppene i store kommuner og fylker har større ansvar enn en vanlig stortingsrepresentant, vil noen innvende. Men stortingsrepresentanter har, med noen få unntak, samme godtgjøring. Det signaliserer at hver enkelt representant har et like stort ansvar for å vedta lover og bevilge penger over statsbudsjettet.
De største byene har større budsjetter enn mange departementer, men statsrådene har som regjeringsmedlemmer også et ansvar for helheten i statsbudsjettet.
Det skjer litt for ofte at lokale folkevalgte bevilger seg urimelige godtgjøringer. Derfor vil felles nasjonale prinsipper være nyttige råd for kommunene, og sette en standard for alle.
KS bør stille seg bak slike prinsipper, gjerne også for hva som er et rimelig nivå. Både KS og staten veileder kommunene om andre ting, så hvorfor ikke om politikernes godtgjøringer? De kan ikke være elefanten i rommet, for det gjelder tilliten til lokaldemokratiet.