Vi har mye å være stolte av i fellesskolen

Nylig var Saskia Esken, lederen for de tyske sosialdemokratene, på studietur til norsk og finsk skole. Budskapet til lederen for verdens største sosialdemokratiske parti var enkelt: Vi vil lære av de beste.

Vi er godt trent i å snakke om utfordringene i skolen – om alt fra «fraværskrise», «realfagskrise» til «lærerrekrutteringskrise». Men kanskje står ikke alt så ille til i den norske fellesskolen likevel?

Jeg var selv med Esken og følget henne til en skole i Lørenskog. Å delta på første skoledag for 1. klasse kan gi hornmusikk i brystet på noen hver. Første skoledag er høytid.

Men besøket var også en påminnelse om et mer generelt poeng: Blant alt som ikke fungerer i skolen, må vi ikke glemme at mye ved den norske fellesskolen er til å være stolt av.

Slik jeg kjenner den norske skolens internasjonale renommé, er det særlig to styrker som det ofte snakkes om: Den felles, gratis og likeverdige skolen og den digitaliserte skolen.

Den norske skolen er i stor grad felles, gratis og like god for alle. Det gir elever uten store og breie bokhyller hjemme større sjanser til å lykkes.

Det er ikke til å underslå at vi har utfordringer også i Norge, men det er, for eksempel, dobbelt så sterk sammenheng mellom sosial bakgrunn og resultater på PISA-prøvene i naturfag i Tyskland som i Norge. De tyske skolene er i langt større grad er delt i gode og dårlige skoler.

På skolen vi besøkte i Lørenskog, fikk vi se hvordan det kan foregå i praksis. Her var det 90 prosent minoritetsspråklige elever. Men som et svar på det vanskeligere utgangspunktet, er det blitt satt inn ekstra lærere i klasserommene og ekstra språkopplæring, og kulturskolen trekkes inn i for å gi et mer likeverdig kulturtilbud og språktrening.

Tyskland er i ferd med å rulle ut et SFO-tilbud som ligner det norske. Det må være interessant å se på hvordan deltakelsen i norsk SFO har økt med innføringen av 12 gratistimer SFO i uka for 1.-klassingene, eller hvordan gratis SFO i utsatte bydeler i Oslo har gitt drastisk flere SFO-barn.

Ett av tre barn i den tyske skolen har minoritetsbakgrunn. Språktreningen og fellesskapet som ligger i å delta sammen ikke bare i skolen, men også i friere lek i SFO, har stor verdi.

For de tyske sosialdemokratene er digitalisering av skolen én av hjertesakene. Det er ikke så rart. I en nylig spørreundersøkelse svarte ni av ti tyske elever at de hadde begrenset eller ingen internett-tilkobling på skolen.

Skolen i Norge, derimot, ligger langt framme. I ett av klasserommene vi besøkte, viste læreren fram det som er gjenkjennelig fra mange norske klasserom – hvordan smartboard brukes som en integrert del av undervisningen.

Lærere fortalte om hvordan digitale hjelpemidler gjør det lettere å tilpasse undervisningen til ulike elever. Fra undersøkelser vet vi at mange lærere mener det samme.

For alle som har fulgt debatten om skjerm i skolen i Norge de siste månedene, kan det lyde pussig å trekke fram Norge som et forbilde. Jeg har selv tatt til orde for å justere kursen, blant annet gjennom å bedre tilgangen på trykte lærebøker. Men det er ikke til å underslå at vi har bygd en digital infrastruktur i skolen andre land ser til.

I Tyskland har resultatene i lesing forverret seg tydelig over tid. Tyskland ligger nå under både Norge og Finland på leseundersøkelsen PIRLS. Saskia Esken har foreslått et fond på 100 milliarder euro for å styrke tysk skole. Ser man på statistikken, bruker alle de nordiske landene mer penger på utdanning enn Tyskland.

Likevel er det kanskje her vi har noe å lære av tyskerne. Hårete ambisjoner for skolen har krevd, og kommer til å kreve, at det også satses økonomisk på skolen.

Mye kunne vært bedre, men det er også mye å være stolt av i den norske fellesskolen. Det siste vises kanskje aller best på litt avstand.