Valgløftene møter ikke eldrebølgens utfordringer

Regjeringen la nylig fram en pressemelding med valgløfter om eldreomsorgen. Mange av valgløftene, både fra regjeringen og andre, er diffuse og så generelle de ikke lar seg konkretisere. De står som uttrykk for god vilje i forhold til formålene, og lite mer.

Regjeringen er denne gang mer konkret på økonomi. «De som trenger det, skal få sykehjemsplass. Derfor vil regjeringen sette av 3 milliarder kroner til 1.500 nye sykehjemsplasser», heter det i meldingen.

I tillegg vil de øke tilskuddet til kommunenes frie inntekter med 6 milliarder kroner neste år, sier kommunalminister Sigbjørn Gjelsvik (Sp) i meldingen. Dette er vel og bra. De andre partiene har ikke vært konkrete om penger.

Likevel må jeg si med Goethe: «Budskapet hører jeg godt, men jeg tror bare ikke på det».

Jeg legger til grunn at regjeringen vil følge opp sitt løfte. Men det jeg ikke tror er at disse tiltakene vil møte behovet for øket kapasitet i eldreomsorgen i årene fremover. Kapasiteten vil ikke kunne dekke både de som nå står i kø, og de mange nye som trenger sykehjemsplass fremover. Det er intet nytt i det regjeringen nå foreslår. Dette skal jeg begrunne og utdype i fortsettelsen.

Utfordringene fra den kraftige økningen i aldersgruppen 80+ fremover mot 2030, krever et helt spesielt krafttak for å styrke rammebetingelsene: Penger og personell, for å møte de sterkt økte behovene.

Det vi nå ser, er ikke et spesielt krafttak, men videreføring av ordinære tilskuddsordninger.

Samtidig er situasjonen at TV 2 har vist at vi i år har 3.000 personer som venter på en sykehjemsplass som de sårt trenger. Det er dobbelt så mange som de 1.500 «nye» plassene regjeringen nå lover. Fortsatt er den enkle sammenhengen at kommunene ikke kan tildele noe de ikke har. Sykehjemsplass må søkes om, og det gis mange avslag.

Landet mangler også 7.000 sykepleiere, mange av dem i eldreomsorgen.

Når disse fakta sammenholdes med den sterke veksten i aldersgruppen 80+ fram mot 2030, som øker med over 100.000 personer mellom 2020 og 2030, ser vi at kapasiteten i forhold til behovet i økende grad fremstår utilstrekkelig.

For å begrunne dette kan vi også støtte oss på erfaringene fra tidligere år. Ulike regjeringer har helt siden 2008 gitt investeringstilskudd til et visst antall «nye plasser» i sykehjem og heldøgns omsorgsboliger.

En evaluering fra Menon Economics viser at byggingen av de nye plassene gikk sammen med at kommunene la ned omtrent like mange plasser.

Dette har gitt økt kvalitet, men ingen særlig økning i den totale kapasiteten. Det har ikke blitt flere sykehjemsplasser i landet de siste ti årene, og økningen i heldøgns omsorgsplasser har i mindre grad blitt tildelt de eldre. Dette kan endre seg, men neppe radikalt.

Realiteten er derfor at de mange nye i 80+ gruppen fremover til 2030 vil møte en eldreomsorg som ikke har vesentlig høyere kapasitet enn det vi har i dag, selv om regjeringens valgløfter blir oppfylt.

Hvordan forholder politikerne seg til denne grimme realitet?

Noen fornekter det. Andre møter det med utsagn som: «Det løser ingen ting å kaste penger etter problemene.» «Det nytter ikke å bemanne seg ut av problemene».

Disse dypsindighetene tilslører det faktum at betydelig mer penger og personell er nødvendig for å møte den nye situasjonen. Så lenge de konkrete økonomiske bidragene er på det nivå vi nå er stilt i utsikt, samtidig som utdanningene av helsepersonell har vært underdimensjonert i årevis, er vi i en situasjon der mye vil bli verre før det kan bli bedre.

Vi har gjort for lite og for seint i lang tid. Derfor står vi foran en politikerskapt krise i løpet av få år. Før politikerne ser at vi er i en reell krise, vil det ikke bli en radikal fornyelse av bærekraften i eldreomsorgen.

De som betaler prisen for dette, er de ansatte, de eldre og deres pårørende.