Tvangssammenslåingene kommer aldri

Dersom de har rett, er det mest sannsynlig at det ikke skjer noe særlig før tidligst i 2009. Regioner kan vi kanskje få, men den implisitte forutsetningen om større kommuner blir neppe oppfylt. Det betyr nemlig ikke så mye at Erna Solberg og Høyre holder et ris bak speilet, dersom de andre store partiene på Stortinget sier nei til å bruke det.

Men gjør de det? Det vet vi selvfølgelig ikke ennå, men det er mulig å gjøre noen sannsynlighetsberegninger. SV holder fortsatt på frivilligheten i sitt utkast til nytt partiprogram. Frp er absolutt for en ny kommunestruktur, men partiet er også for å avholde folkeavstemninger i viktige saker. Det er vanskelig å tenke seg at Frp klatrer på barrikadene for å forsvare noe så upopulært som kommunesammenslåinger.

Det eneste måtte være hvis gevinsten var makt i andre og viktigere rikspolitiske saker. Dersom Høyre og Frp skulle få rent flertall i det nye Stortinget, og dersom de to partiene gikk i regjering sammen, ville nok Frp blitt med Høyre på en storstilt kommunereform, men det er to forutsetninger som for tiden ikke ser ut til å bli innfridd. En anelse mer sannsynlig er det at dagens regjering fortsetter etter neste valg, og at Frp blir et erklært støtteparti. Da kan kanskje også Siv Jensen og de andre Frp-toppene gå med på å bruke Ernas pisk. Veldig sannsynlig er det imidlertid ikke.

Selv om meningsmålingene hopper opp og ned, virker det for tiden som om det blir et regjeringsskifte neste høst. Det kommer til å bli masse bråk og usikkerhet fram til valget, men Ap, SV og Sp investerer nå så mye i sitt rød-grønne alternativ at det trolig blir realisert, dersom velgerne gir de tre partiene rent flertall.

Da har Jens Stoltenberg lovet at politikken for de kommende fire år skal nedfelles i en regjeringserklæring. Der kommer Sp, med støtte fra SV, til å sørge for at det ikke står noe om tvangssammenslåing av kommuner. Jens Stoltenberg personlig hadde nok ønsket seg større handlefrihet, men hans uttalelser i denne stortingsperioden tyder på at han er mer skeptisk til tvang enn det Ap-topper generelt har vært. Han er krass i sin kritikk av Erna Solbergs retorikk når det gjelder kommunestruktur, og han legger stor vekt på betydningen av lokal aksept for sentrale beslutninger.

Dette kan ha betydning, dersom Ap enda en gang overtar regjeringsmakten alene. De rød-grønne kan jo mislykkes i sine eventuelle regjeringsforhandlinger neste år. Eller samarbeidet kan bryte sammen etter en viss tid - på grunn av generell slitasje eller fordi EU-medlemskap igjen blir aktuelt.

Da vil vi ha en politisk situasjon som vi er godt vant med: Mindretallsregjering av Ap og Sp på vippen. Kanskje får vi også tilbake den tradisjonelle storkoalisjonen mellom Ap og Høyre. Det er disse to styringspartiene som har brukt tvang i de siste strukturvedtakene i Stortinget. De kan gjøre det igjen, dersom velgerne gjør dem store nok.

Forutsetningen for et slikt scenario er imidlertid ikke bare at det rød-grønne alternativet bryter sammen, men at det blir begravet for evig og alltid. EU-saken vil, dersom den dukker opp, bare bli betraktet som en parentes. Det må mer til.

Da er det kanskje ikke så mye hjelp i å rope på Erna. Det er den politiske sitsen med sterke fløypartier og svake «styringspartier» som er problemet - for dem som vil ha endrete kommunegrenser.

Den rikspolitiske situasjon tvinger faktisk lokalpolitikerne til å ordne opp selv. Klarer de ikke det, må de forholde seg til den strukturen de har og gjøre det beste ut av det. En slik erkjennelse kan bidra til at ressursene i en del kommunehus kanskje blir brukt litt annerledes i tiden framover. Kanskje.

Skrevet av: Aslak Bonde