Personvalg - det blir viktig, det!

Om et drøyt halvår skal norske velgere avgjøre sammensetningen av kommunestyrer og fylkesting for den første perioden inn i 2000-tallet. Det knytter seg spenning til resultatene. Både hvilke partier og grupper som får styringsfullmaktene, og ikke minst bredden i velgeroppslutning om selve valghandlingen, rommer utfordringer med både dagsaktuelle og langsiktige perspektiver.

Det er et beklagelig faktum at velgerframmøtet generelt og deltakelsen i lokalvalgene spesielt har sviktet dramatisk siden rekordvalget høsten 1963, da 81 prosent av de stemmeberettigede møtte fram for å peke ut sine lokale representanter. Ved valget i 1995 var deltakelsen sunket til 62,8 prosent. Det vil si at 700.000 færre velgere gjorde sin «borgerplikt». Vår norske valgordning med lokale valg lagt midt imellom to stortingsvalg, vil naturlig gi kommunevalgene en ekstra parti- og rikspolitisk komponent. Det må vi regne med, også i år, selv om det blir mer og mer vanskelig å drive bestemte rikspolitiske saker og holdninger i det nære miljø. Vårt styringssystem gir nokså trange rammer for dagens kommuner og fylkeskommuner til å fremme spesielle prioriteringer ut fra de rene lokale interesser.

Partiene vil nok også ofte føle en lojalitet til egne rikspolitikere, slik at man lar rikspolitiske hensyn få telle sterkt også på lokalplan. Det kan derfor være grunn til å merke seg at spesielle lokale og tverrpolitiske lister ved siste kommunevalg samlet forholdsvis atskillig større andel av totalt velgertall, nemlig 4,8 prosent av landets velgere, mot 3,5, 3,1 og 2,1 i de tre foregående kommunevalgene.

Det ligger i hele vårt nåværende politiske system, og ikke minst i mediestrukturen, at folk mer og mer føler at de lokale valgoppgjørene også går inn i mer landsdekkende rammer. Lokallistene stiller med handikap både fordi de vanskelig når fram gjennom bredere medier, i radio og TV som i større aviser.

Ennå er det for tidlig å ha noen avgjort mening om hvor sterkt lokale og tverrpolitiske lister kan komme til å delta ved høstens valg, men alt tyder på at det i alle fall vil bli et tresifret antall kommunestyrer og noen fylkesting som får slike representanter. Selv om partiene stort sett er skeptiske til slik mobilisering lokalt, bør det være rom for å innrømme at de lokale listene som konkurrerer med rikspartiene har en demokratisk funksjon og bør hilses velkomne som stimulerende elementer i vår lokale samfunnsbygging.

Hva så med utsiktene lenger fram, for eksempel i 20-års perspektiv? Vi har en stortingsvalgordning til vern om etablerte partier, men styringsdyktighet må også telle. Det er grenser for hvor oppsplittet et rikspolitisk mønster bør være. Noe beror også på fleksibiliteten i samarbeidskonstellasjoner.

Lokalt må utsiktene til en bredere flora av partier og politisk aktive grupperinger være åpenbare. Kanskje vil det spennende kommunalpolitiske spørsmålet ved valget i 2019 være om mer eller mindre enn halvparten av landets ordførere skal komme fra rikspartier eller lokale og tverrpolitiske lister? Mange velgere legger alt større vekt på de personene som skal lede arbeidet med sakene i nærmiljøet enn på partitilknytning eller mangel på medlemskap i riksparti.

De senere års utvikling innenfor teknologi, framfor alt informasjonsteknologien, kan ikke unngå å sette varige spor i lokalsamfunnenes styringsstruktur. Oppmykning av mønsteret for praktiske løsninger av nære service- og omsorgsoppgaver med privatisering av oppgaver i vekslende grad virker inn. Endringer i alders- og familiestrukturer, yrkesforhold, etc. skaper nye konstellasjoner i interessekampen lokalt, som demper ned de mere idépolitiske motsetninger.

Kanskje er det nettopp i et slikt spenningsfelt mellom stortingspartier på den rikspolitiske arena, og tyngre, mer allsidige og sterkere forente lokale grupper og politiske foreninger at man ser mulighetene for en demokratisk fornyelse rundt i våre bygder og byer? Man kan for eksempel ikke se bort fra at de senere års interessekamper har ført til oppsplitting i særgrupper, som innen fagbevegelsen. Slike krefter kan virke inn også i lokalpolitikken, i forbindelse med løsningen av nære problemer i hverdagen. At sterkere direkte engasjement i personvalgene på lokale plan fra den enkelte velgers side, er nødvendig for et mer levende lokaldemokrati, synes åpenbart.

Det vil være sunt om valgene i høst kan få preg av å være kommune- og fylkesvalg som evner å mobilisere norske velgere om de nære krav og behov. En befolkning med over dobbelt så lang utdanningstid som 1930-årenes norske kvinner og menn kan ikke være bekjent av å gå videre på den nedtrappingsveien som gjorde at vi må tilbake til første halvdel av 1920-årene for å finne lavere valgdeltakelse. Altså før Aasta Helgesen som første kvinne tok styringsansvar for herredsstyret på Utsira.

Skrevet av: Helge Seip