En mindre gruppe flyktninger må vente i årevis på å bli bosatt etter at de har fått oppholdstillatelse. I fjor utgjorde de 30 mottaksbeboere, hvorav noen hadde ventet opptil sju-åtte år på å bli bosatt, skriver Libe Rieber-Mohn og Frode Forfang.

En mindre gruppe flyktninger må vente i årevis på å bli bosatt etter at de har fått oppholdstillatelse. I fjor utgjorde de 30 mottaksbeboere, hvorav noen hadde ventet opptil sju-åtte år på å bli bosatt, skriver Libe Rieber-Mohn og Frode Forfang.

Illustrasjonsfoto: Ivan Tostrup / Dagsavisen / Samfoto
Debatt
Meninger i debattinnlegg står for skribentens regning.

Ønsker bedre vilkår for integrering

Vi foreslår at kommunene få mer penger for å bosette flyktninger med komplekse og sammensatte helseutfordringer.

Etter de store asylankomstene i 2015, har Kommune-Norge hatt tilstrekkelig evne og vilje til å bosette flyktninger. Mens det tidligere var flere tusen bosettingsklare flyktninger i asylmottakene, er tallet denne høsten nede i drøyt 300.

Perioden hvor personen kan utløse tilskudd fra IMDi, bør utvides fra dagens fem til ti år etter bosetting.

Det er hovedbildet. Men så har vi en mindre gruppe som til gjengjeld må vente i årevis på å bli bosatt etter at de har fått oppholdstillatelse. I fjor utgjorde denne gruppen 30 mottaksbeboere, hvorav noen hadde ventet opptil sju-åtte år på å bli bosatt. Og det til tross for at disse mer enn de fleste, trenger en stabil oppfølging i en kommune.

Dette er flyktninger som i de fleste tilfeller aldri vil bli selvhjulpne, og som mest sannsynlig vil ha behov for omfattende helsehjelp livet ut. Kommuner som bosetter disse, tar derfor på seg et stort ansvar. Så lenge det er frivillig for kommunene å bosette, er det krevende å finne noen som er villige til å gjøre dette.

For å få snu denne uverdige og midlertidige situasjon for noen svært sårbare mennesker, har Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) og Utlendingsdirektoratet (UDI) følgende konkrete forslag til statsbudsjettet for 2022: Staten bør kompensere for en større del av den økonomiske risikoen kommuner som bosetter denne gruppen tar, og kompensere for en større del av kommunens utgifter. Perioden hvor personen kan utløse tilskudd fra IMDi, bør utvides fra dagens fem til ti år etter bosetting.

De ekstra kostnadene som denne gruppen medfører, belaster uansett offentlige budsjettposter, i fjor med nesten 50 millioner kroner. Vi mener at det både vil være billigere for Norge og bedre for dem det gjelder, at kommunene tar hånd om dem gjennom sitt tjenesteapparat.

Statens tilbud til disse personene, gjennom UDI, koster sannsynligvis mer enn tilsvarende botilbud og tjenester i regi av kommunene. Dette fordi kommunene allerede har et apparat for oppfølging og tilrettelegging av ulike helsetjenester, mens staten må kjøpe dyre plasser.

Vi har også grunn til å tro at den midlertidige situasjonen disse flyktningene befinner seg i, gjør situasjonen deres verre enn den kunne vært hvis de hadde kommet inn i en mer stabil hjelpesituasjon i en kommune.

Flyktninger med store helseutfordringer trenger først og fremst en stabil og forutsigbar livssituasjon. Det kan ikke særskilte og midlertidige løsninger i regi av UDI tilby. Før eller siden skal disse personene uansett overføres til en kommune. Det er best for alle parter at det skjer raskt, slik situasjonen er for øvrige flyktninger som skal bosettes.

Vi håper derfor at dette forslaget vil gjøre det mer aktuelt for kommunene å bosette flyktninger med komplekse og sammensatte helseutfordringer.

Delta i debatten

Vi setter stor pris på at du deler ny kunnskap, dine egne erfaringer og diskuterer med oss og andre lesere. Du må bruke ditt fulle navn for å delta i debattene. Debatten vil bli moderert i tråd med de presseetiske regler. Modereringen skjer i etterkant av publiseringen.