Menneskeverd og menneskesyn

Etikk og verdispørsmål er «in» i hele den vestlige kultur. Når et samfunn er stabilt og det er få endringer på gang, så er også interessen for etikk liten. Men når samfunnet derimot gjennomgår store forandringer, vil interessen for etikk alltid være økende. Og det er jo logisk at når handlingsalternativene blir mange, så vil det være både nødvendig og ønskelig med en diskusjon om hvilke alternativer som er de beste.

Verdisett
Dette fenomenet ser vi også i offentlig sektor. Etikk- og verdidiskusjoner blusser opp, og mange kommer med innspill i de ulike konfliktene. Jeg tror at ett av de temaene vi nå må våge å ta fatt på, er hvilket «verdisett» skal ha forkjørsrett i sentrale deler av offentlig sektor. Jeg tenker da spesielt på helse- og sosialsektoren og på undervisningssektoren. Disse sektorene jobber så direkte med folks liv, og deres håndtering av de ulike konfliktene får store konsekvenser for folks hverdag og for folks livsopplevelser.
Flere og flere kommuner har valgt å ansette jurister, økonomer eller andre med tilsvarende utdanning i mange av sine lederstillinger innenfor offentlig sektor. De fleste er godt kvalifiserte og hyggelige folk. Men det oppstår imidlertid noen problemer som jeg mener er større enn det vi hittil har antatt. Og disse problemene er knyttet til verdisyn og verdiforankring.
Alle yrkesprofesjonene innenfor helse- og sosialsektoren og undervisningssektoren bygger på et verdigrunnlag. Dette er og bør være svært tydelig og synlig hos alle de profesjonene som jobber med andre mennesker. Her befinner faktisk helse- og sosialarbeidere og pedagoger seg i en særstilling. Ett av problemene i dag er den store avstanden i selve verdigrunnlaget mellom lederne og de ulike profesjoner. Mange av dem som har forvaltningsmakt, har et annet verdigrunnlag enn de som skal utføre jobbene.

Menneskesynet
Helse- og sosialprofesjonene samt det pedagogiske personalet taper ofte i denne verdikampen. Og dette må vi våge å snakke mer om. Men da må vi komme i dialog om det viktigste; nemlig menneskesyn og menneskeverd. For den viktigste kilden til verdisynet og verdigrunnlaget, er alltid menneskesynet. Det finnes ikke noe nøytralt menneskebilde. Derfor vil alltid menneskesynet være avgjørende for hvilket handlingsalternativ vi ser for oss i de ulike konfliktene vi står overfor. Og dette får selvsagt størst konsekvenser innenfor de yrkene som jobber med andre mennesker.
Velferdsstaten er i forandring. Mange kommuner sliter med å oppfylle de krav og forventninger som stilles. Det avdekkes kritikkverdige forhold, og de ansatte formidler frustrasjoner over manglende ressurser og liten tid til å gjøre det de mener er faglig forsvarlig. Dette henger jo blant annet sammen med at profesjonenes fagforståelse har svekket autoritet. Andre verdier har med andre ord fått forrang. Det er krav om økende effektivitet, rasjonalisering og en eller annen forståelse av kostnad som er det som slår an. Det stilles for eksempel større krav til effektivitet og rasjonalisering enn til omsorg og pleie. Dersom vi utvikler et samfunn hvor vi nedvurderer pleie, omsorg og tiltak som fremmer livsopplevelser for alle i vårt samfunn, da vil vi også utvikle et samfunn som reduserer menneskeverdet og svekker menneskesynet.

Vilje til endring
Vi må få en dialog om menneskesyn og menneskeverd i den offentlige sektor. De modige lederne vil kanskje invitere til denne type debatter. Mange av yrkesprofesjonene har mye å bidra med i en slik dialog. Hele deres fagforståelse hviler på en bestemt måte å forstå mennesket på.
Dersom lederne inviterer til denne type dialog, kan vi ha håp om at noe kan endres sakte, men sikkert. For vi kan ikke snakke om menneskesyn og menneskeverd uten at det får konsekvenser for maktforståelse og vilje til endring. Dersom vi erkjenner at mennesker krenkes i møte med helse- og sosialsektoren, at vi ikke har tid til å lytte til menneskers behov osv., da må ledere våge å la det få konsekvenser for deres maktutøvelse.
Vi må aldri får en verdidebatt uten at vi samtidig får en maktdebatt. det er innenfor våre maktstrukturer og system at vi synliggjør våre verdier. Det hjelper lite å ha fagprofesjoner som er verdibevisste, dersom de ikke har tilsvarende makt til å gjennomføre dette i praksis. Og det er direkte uheldig dersom vi har ledere som ikke kan tydeliggjøre og synliggjøre sitt verdigrunnlag. Det er alltid i de kollektive livsformene at samfunnet viser sitt menneskesyn og sitt menneskeverd. Derfor vil helse- og sosialsektoren og undervisningssektoren alltid være et slags utstillingsvindu når det gjelder verdigrunnlaget og maktforståelsen i samfunnet.