Litteraturhuset i Fredrikstad fyller ti år i år. Daglig leder Roy Conradi Andersen forteller her hvorfor han tror det er blitt en suksess.

Litteraturhuset i Fredrikstad fyller ti år i år. Daglig leder Roy Conradi Andersen forteller her hvorfor han tror det er blitt en suksess.

Foto: Gisle Oddstad, VG
Denne artikkelen er over ett år gammel. Den kan inneholde utdatert informasjon.
Debatt
Meninger i debattinnlegg står for skribentens regning.

Litteraturhuset ga byen selvtilliten tilbake

Litteraturhuset var et byutviklingsprosjekt som sendte et viktig signal som Fredrikstad og byen desperat trengte: Noen tror på sentrum.

De som besøkte Fredrikstad på 1990- og 2000-tallet, opplevde en helt annen by enn i dag. En brann i 2008 ble vendepunktet. Opp av asken kom det noe helt nytt, og omtrent samtidig skjøt sentrumsutviklingen fart. I dag er ikke Fredrikstad til å kjenne igjen.

Jeg tror at også vi, på vårt lille vis, har vært med på å forandre byen vår til det bedre.

Jeg har levd så lenge at jeg har minner fra byen da bilene forsvant, og Nygaardsgata ble gågate. Jeg husker en by som var full av mennesker, det yret i gatene og det var butikker over alt.

Så skjedde det noe. Det var sikkert en kombinasjon av mange ting, som flere kan kjenne seg igjen i: Kjøpesentrene gjorde sitt inntog, industrien fikk en alvorlig knekk, giganten Fredrikstad Mekaniske Verksted (Værste) ble lagt ned, fotballstoltheten rykket ned, elva var skitten, og folk ville ikke lenger være i bygatene.

Gråpapirene begynte å dukke opp i butikkvinduene og dekket stadig flere. 1990- og 2000-tallet var ingen god tid for byen vår. Jeg tror Fredrikstad og sentrum rett og slett mistet selvtilliten.

Så brant restaurantkvartalet Dus & Sus ned i 2008 og etterlot seg et stort arr på en av kremtomt i sentrum. Bunnen var nådd.

Det er da ting begynner å skje. I 2011 bestemte Fredriksborg Eiendom seg få å bygge noe helt nytt på branntomta, en fremmed fugl i Fredrikstad, nemlig et litteraturhus. Et virkelig stort og flott et.

Fredag 25. januar 2013 – for ti år siden – åpnet vi dørene med dunder og brak. Og folk strømmet til.

Jeg er ikke så naiv og navlebeskuende at jeg tror litteraturhuset i seg selv skal ha så mye av æren at Fredrikstad er en helt, helt annen by i dag enn i 2008, 2011 eller 2013. Overhodet ikke, men her kommer mitt poeng: Jeg tror det som derimot betydde veldig mye, var selve beslutningen om å bygge.

Prosjektet var i seg selv et byutviklingsprosjekt. Det sendte et svært viktig signal som Fredrikstad og byen desperat trengte: Noen tror på sentrum. Noen tør å satse stort og reise noe nytt og annerledes, som peker fremover. Og at Fredrikstad selvsagt skal ha et litteraturhus, som flere andre store og viktige byer.

I dag er jeg sikker på at dette bidro til å gi byen selvtilliten tilbake.

Men det manglet heller ikke skeptiske stemmer som ikke trodde Litteraturhuset Fredrikstad hadde livets rett.

Når sant skal sies, var vi ikke helt skråsikre selv, heller. Det var et stort prosjekt, et nytt hus og en usikker økonomi. Ville vi klare å etablere et litteraturhus og skape et helt nytt kulturtilbud i en by som inntil da kanskje var mest kjent for fotball, revy og nedlagt industri?

– Jeg tipper at huset i Odda går dukken først, og deretter det i Fredrikstad. Problemet med Fredrikstad er at de ikke har noen tunge utdanningsinstitusjoner og at det er en relativt liten by. I de andre regionale byene, som Tromsø, Trondheim og Bergen, har de større universiteter og en mye større kritisk masse, en høyere kreativ klasse, konkluderte urbanist og debattant Erling Fossen i NRK i 2013.

I dag vet vi hvordan det gikk. Fossen tok feil om huset og Fredrikstad-folk. Litteraturhuset kom på en tid da byen tok steget inn i en ny tid. Trolig hang det litt sammen. Sentrum våknet til liv igjen, butikker og restauranter spratt opp som paddehatter. I 2017 ble Fredrikstad kåret til Norges mest attraktive by.

I dag lever stiftelsen og huset i beste velgående, med seks ansatte og én lærling. Publikum kommer. Vi har en trang, men sunn økonomi.

Aktiviteten er høyere enn noen gang, med tett på 300 egenproduserte arrangementer hvert år, for store og små. Nær én million mennesker har vært innom huset siden åpningen for ti år siden.

Derfor tror jeg også vi, på vårt lille vis, har vært med på å forandre byen vår til det bedre. Det skyldes ikke bare at publikum kan møte forfattere og høre foredrag eller konserter. Variasjonen i programtilbudet har vært svært viktig. Det må være noe for alle, både bredt og smalt, for liten og stor.

Vi har også ønsket å være en tydelig debattarena i Fredrikstad. Med folkemøter, diskusjoner og samtaler. Der ulike syn får bryne seg mot hverandre, og hvor det er lov å være helt uenig. Slikt gjødsler lokaldemokratiet og gjør byen og distriktet sterkere.

Det er ikke bare å bygge eller å drive et slikt hus. Men for de som tør og har krefter, kan det være med på å gi byen et nytt løft.