Krisesenterloven påbyr krav til kvalitet

Krisesenterloven vil kreve en rekke individuelle tilrettelegginger som vil koste. Med en overgangsperiode på ett år inkluderes de statlige bevilgningene til krisesentrene i kommunenes rammetilskudd. Fra 2011 vil dermed kommunene stå for 100 prosent av krisesentertilbudenes driftstilskudd.

Hvilke utfordringer står kommunene overfor i forbindelse med denne reformen, og hvilke konsekvenser vil den kunne få for krisesentrene og deres brukere?

Til tross for Barne- og likestillingsministerens forsikringer om at alle pålegg i krisesenterloven skal følges opp med statlige midler, er det grunn til å følge særlig nøye med når budsjettet legges fram denne og neste høst.

Regjeringen hevder at en overgangsperiode på ett år er nok for å få en oversikt over de samlede kostnader som en gjennomføring av loven vil kreve. Norsk Krisesenterforbund er svært skeptisk til dette. Mange krisesentre har i dag langt igjen til at kravene i loven er oppfylt. I tillegg kommer etableringen av nye tiltak, samt tilpasninger i forhold til varslede forskrifter når det gjelder kompetanse og sikkerhet. Dersom de totale statlige rammene blir for små, kan vi risikere at krisesentertilbudene svekkes og ikke styrkes, slik intensjonen med loven er.

En annen stor utfordring som både kommuner og krisesentre står overfor, er om dagens krisesentertilbud oppfyller kravene til kvalitet som utvilsomt vil bli stilt av politikere og administrasjon ved en overgang til full kommunal finansiering.

Krisesentrene ble i sin tid etablert som et tiltak for å motvirke kvinnemishandling, og de ble etter hvert selve symbolet på at samfunnet ikke aksepterer vold i nære relasjoner. Krisesentrene fikk med dette en status som beskyttet dem mot kritiske spørsmål i forhold til hvordan sentrene ble drevet. Til tross for offentlig finansiering av tiltakene, ble det knyttet svært få krav til driften. Dette gjorde at krisesentrene utviklet seg svært forskjellig. Dette har resultert i at vi i dag har et konglomerat av krisesentre i forhold til organisering, faglig innhold, kompetanse, lokaliteter og økonomi. Dette er realiteten for kommunene når de nå skal overta ansvaret fra 2010.

I forarbeidene til loven oppfordres kommunene til å samarbeide med eksisterende krisesentre når det lovfestede tilbudet skal etableres. Da er det viktig at kommunene har et kritisk øye på hvordan krisesentertiltakene drives i dag. Hvor fremtredende er den politiske ideologien? Er ideologien et hinder for at det gis et individuelt tilpasset tilbud for eksempel til barn, slik forsker Carolina Øverlien antyder i sin rapport om barn på krisesenter? Er det overhode forenlig med kommunal praksis at de er ansvarlig for tiltak som har et politisk verdigrunnlag? Hvordan er tiltaket organisert? Er kommunene representert i styrende organer og har de innsyn i hva som skjer?

Alle instanser som yter hjelp til sårbare grupper, må finne seg i at det ustanselig rettes kritisk lys mot virksomhetene, og at det alltid er et potensial for forbedring. Norsk Krisesenterforbund ønsker ikke at krisesentrene skal behandles som hellige kyr. Det må være lov å rette fokus mot krisesentrenes drift uten å bli oppfattet som kvinnefiendtlig eller å bli beskyldt for ikke å ta vold i nære relasjoner på alvor.

Norsk Krisesenterforbund er en interesseorganisasjon for 14 av landets krisesentre. Våre medlemssentre møter daglig ofre for vold i nære relasjoner og arbeider seriøst og målbevisst for å gi denne målgruppen et godt og helhetlig tilbud. Det forhindrer imidlertid ikke at vi også er opptatt av tilbudene til voldsutsatte skal kvalitetssikres ved at det blant annet stilles krav til innhold og kompetanse.

I mange kommuner synes det som om støtten til det lokale krisesenteret er blitt en sovepute, der man anser at jobben er gjort når pengene er bevilget. Dette kan ikke lenger være praksis nårkommunene fra 2010 må stå til ansvar for hvordan krisesentertilbudene fungerer i forhold til loven. Norsk Krisesenterforbund mener derfor det blir viktig at det etableres en åpen dialog mellom kommunene og «deres» krisesentre, der fokus må være å utvikle et best mulig tilbud for kvinner, menn og barn som har vært utsatt for vold i nære relasjoner.

Skrevet av: Wenche Holmberg Nielsen