Kommunene må åpne dørene for pårørende

Takket være NRK Brennpunkts dokumentar «Omsorg bak lukkede dører» har nasjonen fått et blikk inn i norsk eldreomsorg.

For oss som hører jevnlig fra pårørende, er mye av det som vises som forventet. Selvfølgelig er det fine steder og gode folk som ikke får nødvendig heder og ros, men det er ikke fokus nå. For det som har kommet fram via ansatte og pårørende som har sagt fra, er alvorlig og bør nå tas tak i for å rydde opp.

Vi bruker dokumentarens metafor om dører som et uttrykk for hvordan vi kan begynne å løse utfordringer sammen.

At mange kommuner fremdeles ikke innser at det må en «åpen dør-politikk» til for et godt samarbeid med pårørende, er for oss en gåte. Halvparten av hjelpen som ytes til pasienter, brukere og eldre, kommer fra 136.000 årsverk som pårørende og nærstående yter. Det er kritisk mangel på helsepersonell i mange kommuner og man bør derfor være ytterst oppmerksomme på å ta vare på pårørende som yter stor omsorg.

Vi vet at kommunene forventer mer av pårørende, men gjør lite selv for å hjelpe dem. Mange opplever at pårørende bare «skal ha» når de forteller om behov for hjelp for egen del eller for den de er pårørende til.

Her er det holdninger å ta tak i, og de må komme fra ledelsen og gå ut til de som møter pårørende i sin hverdag. Ukulturen i lukkede rom får fortsette om man ikke åpner opp for bedre samarbeid og åpenhet.

Det er nesten komisk å registrere hvor raskt det trommes sammen til møte med pårørende når man vet at kommer negative saker i mediene. Da svinger man seg rundt, og det settes opp en egen pårørendetelefon for å ta imot bekymringer.

Tenk om kommunen var like ivrig på å høre hva de pårørende mener i jevnlige møter! At dere gjennomførte jevnlige pårørendeundersøkelser, som kunne gi mulighet til å se hvor det er rom for forbedringer! Vi reklamerer for den som ligger på bedrekommune.no, og som kan gjennomføres i alle tjenester i kommunen som møter pårørende.

Å kjenne situasjonen og være realistisk på de utfordringer man har, er vel bedre enn å vente på at saker skal havne på forsiden i lokalavisen eller i riksmediene?

Over år har vi i Pårørendealliansen jobbet for at pårørende skal tas på alvor, ikke for gitt. Pårørende har ikke en «stemme» på systemnivå. Det finnes ofte ikke systematikk for å gi og få tilbakemeldinger for ens egne eller det man har spørsmål om.

Det er få pårørendeutvalg/-råd hvor institusjonen og pårørende kan ta opp felles utfordringer via felles tillitsmenn. Vi hørte i dokumentaren at pårørende sendte sms, e-post og skrev brev. Her må det lages enklere løsninger for en god dialog. Ordet pårørendemedvirkning er noe alle nå må lære seg.

Vi peker ofte på skolens organisering for foreldre og foresatte. Man har kontaktperson, et tillitsmannsapparat og et FAU som kan diskutere med ledelsen og i kommunen. Noe tilsvarende kunne enkelt gjøres for pårørende i hjemmetjenester og på institusjoner. Og ja – dialog og møter kan holdes på Teams.

Som vi skrev i sommer: Pårørende er medspillere, ikke motparter. Den dagen det går opp for kommunene og institusjoners ledelse, er mye gjort. Da kan dere legge grunnlaget for et godt og konstruktivt samarbeid med en god og systematisk pårørendepolitikk, og beholde innsatsen fra pårørende. De vil gjerne hjelpe, men de færreste vil være pleiere og advokater.

Vi har tre råd å starte med:

• Få oversikt over og registrert omsorgspårørende i kommunens systemer og gi dem en kontaktperson for dialog.
• Gjennomfør pårørendeundersøkelser hvor dere får innspill og tilbakemeldinger.
• Gjennomgå resultater på innspillsmøter hvor også helse og sosialutvalget må møte for å lytte og lære. Det bør være mulighet for digital deltakelse, fordi mange pårørende ikke lenger bor i kommunen.

Det kan virke enkelt og banalt, men vi tror det vil gi en god effekt. De «lukkede dørers strategi» er ikke løsningen for å møte våre felles utfordringer.