Annonse
Debatt
Kinoen - byens magiske rom
I disse dager er det 100 år siden vi fikk den første, faste kinodriften i Norge, og ganske raskt ble kinoen ett av den moderne byens mest intense og demokratiske steder.
Norges første, faste kino ble åpnet i Stortingsgaten 12 i Oslo 30. oktober 1904. Under ledelse av Hugo Hermansen omgjorde Norsk Kinematograf Aktieselskap et butikklokale til kino. Den hadde 100 sitteplasser, 20 ståplasser og var smal og lang. Ingen stor kino, mer å ligne et hull i veggen, men allikevel en stor nyhet. Storgaten 12 er for lengst forsvunnet.
Den første filmframvisning i Norge skjedde allerede i april 1896, altså kun et år etter at den første kinomaskinen på kloden ble satt i arbeid. De første levende bilder var et 15 minutters langt innslag i en lengre varietéforestilling. Etter hvert vokste kinoen ut av varietéteatret. Den ble en selvstendig sjanger.
I løpet av kort tid spredte kinoene seg i stort tempo over landet, og i 1906 hadde Norsk Kinematograf Aktieselskap 25 kinoer gående. Det kan se ut som om de åpnet overalt der det var byer, og det stemmer. Men ser vi litt nærmere på i hvilke byer og hvordan, vil vi raskt konstatere at det er noe besynderlig. En by som Sarpsborg fikk sin første kino i 1906, og i løpet av et år var det fire kinoer her.
På et sted som Tistedalen - et lite, men kompakt industristed 1.700 meter fra Halden havn - ble også den første kinoen etablert i 1906. Hvem er det som bor i Tistedalen, som utgjør mesteparten av befolkningen i Sarpsborg? Jo, det er de arbeidende massene. Kinoen blir deres sted. Mens borgerskapet hadde sine arenaer med musikk og teater, var arbeiderklassen både mindre komfortabel og mindre trent med den slags forlystelse.
Kinoens framvekst skjer i takt med industrialiseringen, både i Norge og i svært mange andre land er dette sammenfallet åpenbart. Kinoen blir fra første stund et sted som ikke gjør forskjell på folk. Her kan de arbeidende massene med den største letthet være til stede, og heller ikke de mer fornemme lag av folket føler seg utilpass. Det er dypest sett et svært demokratisk rom, ja, kanskje et av de mest åpne i en bystruktur.
Kinoen var fra dag én et lavterskeltilbud i urbanitet. Kinoen er grunnleggende urban, her samles mennesker som ikke kjenner hverandre for å sitte tett sammen og se det samme, men med full frihet til å oppleve det de ser på sin egen måte.
Babybio er slik sett et interessant fenomen. Når Saga kino i Oslo fylles opp av 250 kvinner, alle med ett bryst ute og med en skrikende unge i fanget, når lyset er på, når lyden av unger som skriker overdøver kinoens lydanlegg, da er kinoens rolle som den rene folkeforlystelse og som urban nødvendighetsartikkel overtydelig. Disse kvinnene har nettopp født, de sover dårlig, de ammer og står på, og det de vil er å gå på kino.
Kinoen tilhører byen. Dypest sett så er kinoen by. Den er ikke bare en metafor på byen, en byutvikler, et rom for nesten alle, men den er dette stedet der vi lager erfaringer om hva som skjedde når. Vi husker vår opplevelse av å bli stoppet i døra på Saturday Night Fever med spørsmålet: legitimasjon, takk? Opplevelsen av akkurat å komme innenfor for å se Grease, av å bli forundret og så forført og aldri helt den samme igjen etter å ha sett Stranger Than Paradise.
Kinoen er et av modernitetens rituelle rom. Her inne dras våre emosjoner ut i det mest ekstreme, uten at de får ekstreme konsekvenser. Vi gråter hemningsløst, hyler, sipper, griner, ler, gremmes, kjenner frykten gjennombore kroppen, hives fram og tilbake mellom skjærsilden og himmelen. Ut kommer man ikke sjelden utmattet. Og oppløftet.
Man kan i våre dager få den mest fantastiske lyd og bilde i sitt eget hjem, men det er også alt. Det finnes en begrensning i å oppleve film i den private sfæren. Det er som om vi trenger å være utfor vårt eget hjem, utenfor våre egne gardiner, for å se ordentlig.
Kinoens suksess - det at den fortsatt finnes og ikke viser noen tegn til å forsvinne som arena - ligger ikke i at den viser film, men atden gjør oss som ser film til noe mer enn hovedpersonen i våre egne liv. Kinoen er et medium for offentlighet, men ingen utleverende offentlighet. Vi slipper å bli eksponert for oss selv. Kinoens suksess indikerer at ideen om at vi alle i dag er individualiserte individer uten noen relasjoner til noe annet enn oss selv, ikke holder vann.
Kinoen gir oss steder vi kan møte verden - i vår egen kontekst, i vår egen tid. Den gir oss muligheten til å møte en verden som er større enn den vi hadde navn på.
Det er riktig at kinoen er et herberge for våre drømmer, at den er et sted der vi kan dikte oss vekk fra hverdagen. Viktigere er det at kinoen er det magiske rommet i byen der vi blir oss selv. Det er der den store fortryllelsen finnes. Kinoen er overskridende. Den fjerner oss fra oss selv og gjør oss mer virkelige enn vi trodde vi var. Vi og alle de andre.
