Hvem tenker på personalressursene?

Ved samme anledning bladde jeg gjennom Drammens Tidende og fant en flott presentasjon av byens nye styre. Samtlige folkevalgte var avbildet og presentert i stikkord. Siste stikkord under hvert bilde lød «merkesak». Her var det mangt å lese: Eldreomsorg og oppvekst, skole og barnehager, kulturtilbud og veiløsninger, ungdomspolitikk og idrettsanlegg. En av representantene hadde «økonomistyring» som merkesak.

Mye av den kommunale verden var representert. Teknisk sektor vil muligens føle seg oversett, for det var smått med merkesaker innen vannforsyning og veilys, strøing og snøbrøyting. Men reportasjen kom da også noen dager før vinteren. Mitt største savn blant merkesakene var kommunens ansatte. Ingen folkevalgte brenner for dem. Ikke i Drammen; sannsynligvis heller ikke i andre kommuner.

Men kommunestyret er arbeidsgiver. Det har ansvaret for personalstrategi og arbeidsgiverpolitikk. I Drammen dreier det seg om et par tusen årsverk inkludert 13 fristilte virksomheter. Personalkostnadene i en kommune løper opp i 80 prosent av budsjettet. Skal en gjøre noe med kostnadsreduksjoner, får det fort personalmessige konsekvenser.

Kommunen er en personalintensiv virksomhet. Det er begrenset hvor mye en kan erstatte mennesker med maskiner i en virksomhet som skal undervise barn og unge og utøve omsorg overfor gamle og pleietrengende. Kvaliteten på det arbeidet som utøves i kommunens tyngste sektorer handler om i hvilken grad kommunen får kvalifiserte ansatte, får dem til å møte på jobb og utføre sitt arbeid med engasjement og arbeidsglede.

Det tankevekkende blir da at mange politikere som snakker om ressurser, først og fremst tenker på penger og finanser. Den viktigste ressursen kan vi bare i begrenset grad styre ved hjelp av dataprogrammer og maskiner. Kommunen trenger en utviklet arbeidsgiverpolitikk og motiverende personalstrategi. Hvem skal sørge for dette?

Skrevet av: Jan H. Heitmann