Felles kommunalt journalløft – fremtidens journalsystem?

Styringsdokumentet for felles journalløft for kommuner legger opp til å etablere en informasjonskilde – kalt en plattform – med tilgang til sammensatte helseopplysninger fra flere kilder.

Det hevdes at tilgang til relevant helseinformasjon utgjør drivkraften i pasientforløp. Dette er en misforståelse.

Forløp omfatter over 90 prosent av aktiviteten i helsetjenesten. Det som driver forløp, er helsefaglig etikk, regelverk og en melding.

Helsepersonell plikter å vurdere en henvendelse om helsehjelp og yte hjelp etter evne, og om nødvendig varsle behovet til en annen kvalifisert instans. Dette er dypt forankret i helsefaglig profesjonsetikk og utdanning, og er blitt innlemmet i regelverket for helsepersonell og helsetjenester. Ved øyeblikkelig hjelp er plikten absolutt.

Meldingen (elektronisk eller muntlig) formidler en beskjed om behov for helsehjelp, en oppgaveoverføring og helseopplysninger om nåsituasjonen til pasienten.

Meldingen er framoverskuende og målrettet. Det gjelder valg av instans og valg av hvilke helseopplysninger som er relevante for forskjellige aktuelle mottaker(e). Opplysningene vil være i journalen hos neste instans når pasienten kommer, effektivt og sikkert.

Via plattformen skal helsepersonell få tilgang til relevante helseopplysninger gjennom sluttbrukerløsninger. Når en pasient henvender seg, er det fordi det enten er tilkommet et nytt problem, eller endringer i knyttet til varige lidelser. Nåsituasjon og tidligere hendelser er sjelden helt like, og helsepersonellets ansvar er knyttet til nåsituasjonen.

Det som blir tilgjengelig i plattformen, er maskinlesbar informasjon, taus kunnskap blir ikke med. For majoriteten av befolkningen (80 %) finnes det få eller bare gamle helseopplysninger. Helsepersonell vil derfor gjerne høre pasientens versjon både det om aktuelle og bakover i tid.

Styringsdokumentet foreslår en stegvis utvikling av standardiserte informasjonstjenester på tvers av kommuner, tjenester og profesjoner fordi informasjon som utveksles må kunne skaleres og utbres.

En stegvis utvikling vil være bra, men erfaringen er at helsepersonell, spesielt i kommunene, lett opplever at standarder ikke harmoniserer med oppgavene og pasientene de har.

Utfordringen i kommunene er dominert av innbyggere med sammensatte lidelser under svært ulike kontekstuelle forhold. Målet kalt «industrialisering» i styringsdokumentet, er vesentlig begrenset i kommunene. Det som virker best her, er tverrfaglige team og en individuell kartlegging av nåsituasjonen av ressurser og behov i samarbeid med pasient/pårørende. Plattformen vil kunne bidra med supplerende informasjon.

Eventuelle standarder må ha godt rom for individuell og lokal tilpasning og fagutvikling. Da øker sjansen for at de blir brukt. En kobling av helseopplysningene i plattformen til kunnskapsbaserte retningslinjer vil også øke bruken og verdien av den.

Styringsdokumentet argumenterer for at plattformen kan frembringe data til registre og gi beslutningsstøtte i kommunal og nasjonal styring. Datagenerering vil være en kjærkommen sekundærgevinst. Men med oppbyggingen som skisseres, vil ikke FJK kunne representere pasientforløp. I pasientjournaler i Norge knyttes pasientopplysninger til tidspunkt og med hvem, men ofte ikke til informasjon om hva det gjelder. Eksempelvis registreres ofte kun én sykdom når pasienten får behandling for flere sykdommer ved samme legekonsultasjon.

Ettersom multisykdom utgjør et stort volum i førstelinjetjenesten (90 % av de som mottar kommunale tjenester og 2/3 av fastlegekontaktene), vil mye verdifull informasjon ikke kunne nyttes til mange av de formålene som er skissert. Teknisk er problemet enkelt å løse, men det kan kreve mer å endre helsepersonellets praksis.

En egen plattform for helseopplysninger i kommunen vil være fremtidsrettet. Etablering og drift må være myndighetenes ansvar. Dette kan ikke overlates til en programvareindustri, som kan gå konkurs, slå seg sammen, flytte utenlands mm. Våre helseopplysninger må være tilgjengelig så lenge vi lever.

En nasjonal løsning vil være god samfunnsøkonomi. Plattformen kan også tjene som underlag og være arbeidsbesparende for teamarbeid og behandlingsplaner, samt ved oppretting av journal for ny pasient.

Plattformen vil kunne sammenstille helseopplysninger fra flere kilder i sanntid og slik bli fornemmet som ett fysisk lager uten å være det. Likevel, majoriteten av opplysningene vil være knyttet til tidligere hendelser og vil bli opplevd retrospektivt som en sykehistorie. En sykehistorie er et velkjent konsept for helsepersonell, og en fellesnevner på tvers av tjenester, gjerne av oppsummerende karakter.

Prinsippene for etablering av plattformen har likhetstrekk med personlig egenjournal. Den personlige egenjournalen, en strategi som flere land nå har valgt, kan bli en del av plattformen. Egenjournalen gir økt medvirkning og redusert helsetjenesteforbruk, samt at forholdet til personvernet blir enklere og styrket.

En personlig egenjournal med sykehistorie vil bli en gave, spesielt for de pasientnære tjenestene og pårørende, og kan kalles «Min helse- og sykehistorie».