Er konkurranseutsetting bra for demokratiet?

Mange hevder at den demokratiske kontrollen blir mindre. Med bakgrunn i et bredere teoretisk perspektiv og de erfaringer vi faktisk har gjort oss i norsk sammenheng, vil jeg hevde at konkurranseutsetting kan bidra til økt politisk ansvarlighet og demokratisk kontroll.

I Kommunal Rapport nr. 24 gir Harald Opheim uttrykk for skepsis når det gjelder den demokratiske kontrollen ved konkurranseutsetting. I den nye boken Konkurranseutsetting i kommunene, redigert av Åge Johnsen, Ingun Sletnes og Signy Irene Vabo (Abstrakt forlag, september 2004), er konklusjonen den motsatte. Demokratisk ansvarlighet og politisk kontroll kan bli styrket som følge av konkurranseutsetting, hevdes det. Hva er argumentene for dette?

Opheim viser til at rollen som strateg gir politikerne mindre styringsmuligheter - og at dette kan bidra til å øke problemet med manglende demokratisk kontroll. Den empiriske forskningen på norske forhold indikerer imidlertid at den politiske styringen av kommunens tjenesteproduksjon i liten grad blir endret som følge av konkurranseutsetting - og den derav følgende overgangen fra etatsstyring til kontraktsstyring og bestiller-utfører-organisering (BUO).

Poenget er at tradisjonell etatsstyring i offentlig sektor kan være vel så preget av mangel på politisk ansvarlighet og demokratisk kontroll som kontraktsstyring. På grunn av stor kompleksitet i moderne offentlig tjenesteproduksjon er mange beslutninger, som i prinsippet kan være politiske, delegert til administrasjonen og de profesjonelle tjenesteutøverne. Det er derfor en myte at offentlig sektor i dag alltid er underlagt sterk demokratisk styring. I praksis kan kontraktsstyring og BUO fungere vel så bra som intern etatsstyring når det gjelder politisk ansvarlighet og spørsmålet om demokratisk kontroll.

Opheim håper på en pragmatisk holdning til spørsmålet om konkurranseutsetting blant norske kommunepolitikere. Det er, etter min oppfatning, et underlig håp. Er det ikke nettopp i slike spørsmål partiene bør skille seg ad? I et demokratisk perspektiv kan det i alle fall argumenteres for en aktivisering av høyre/venstre-aksen i lokalpolitikken vil kunne vitalisere lokalpolitikken. Forskningen på området viser imidlertid at denne effekten i de fleste tilfeller er forbigående. Den politiske debatten er riktig nok høylytt før konkurranseutsetting vedtas i kommunesyrene, men når vedtaket er fattet, tar administrasjonen seg av detaljene. I et demokratisk perspektiv er det likevel positivt at politikerne ser ut til å gå inn i en aktiv ombudsfunksjon i forhold til de konkurranseutsatte enhetene - som forsvarere av brukernes interesser overfor de nye eksterne utførerne. Det kan bidra til å styrke den politiske ansvarligheten lokalt.

Etter min oppfatning er det i tillegg viktig å utvide perspektivet noe, og vurdere konsekvensene også av friere brukervalg - som jo er en forutsetning for et effektivt marked ved konkurranseutsetting. Friere brukervalg reiser mange og vanskelige spørsmål, men sett i forhold til denne problematikken skjer det prinsipielt sett en demokratisering når brukerne selv kan velge utfører og dette valget ikke lenger er opp til administrasjon eller profesjonsutøverne i kommunen. Den enkelte bruker overtar makt fra tjenesteprodusenten - både til å velge og til å velge bort utførere som ikke duger. Det viktige her er at det ikke er politikerne som mister makt - i norske kommuner i dag opererer de vanligvis på et mer overordnet og strategisk nivå enn dette.

Denne konklusjonen står i motstrid til det som er en forholdsvis utbredt oppfatning, nemlig at konkurranseutsetting handler om en privatisering av politiske avgjørelser, med mindre innsyn og demokratisk kontroll som resultat. Det kan godt tenkes at privatisering - i ordets rette forstand - kan lede til mindre innsyn og demokratisk kontroll. Det kan videre også tenkes at utvikling av markeder u ten virksom konkurranse, med økende deltakelse av internasjonale selskaper som utvikler standardiserte, globale velferdstjenester i stedet for tradisjonell offentlig produksjon og lokal tilpasning og styring, kan lede til mindre innsyn og demokratisk kontroll.

Når det gjelder konkurranseutsetting som sådan - som i denne sammenhengen dreier seg om at også private kan produsere tjenester som det offentlige både organiserer og finansierer - så er spørsmålet om politisk ansvarlighet og demokratisk kontroll etter min oppfatning betydelig mer komplisert enn det ofte gis inntrykk av.

Skrevet av: Signy Irene Vabo