Din dypt personlige kaffebar

Jeg liker også kaffe latte, enkel og dobbel, og en god dobbel espresso for grytidlige morgener når ansiktet egentlig ikke har stått opp. Og jeg liker dagens kaffe og Dagbladet, jeg liker å sitte stille og bare se ut på gata der ute. Jeg lenger nesten hver eneste dag etter å gå på kaffebar, derfor går jeg også nesten hver eneste dag på kaffebar. Av årsaker som jeg ikke helt kjenner, er jeg blitt et menneske som alltid ser etter en kaffebar. Og enkelte ganger blir jeg ulykkelig, som når det ikke finnes en kaffebar der jeg er.

Jeg savner kaffebaren selv når jeg er i paradiset, når jeg er på en øy der strendene er lange og kulturlandskapet overdådig, der ingen biler finnes og sola står høyt på himmelen. Jeg innser at her ute i det vakre, primitive kystlandskapet ville det være malplassert med en kaffebar, og klarer utmerket å lage meg en god kopp kaffe uten profesjonell hjelp. Men jeg er ikke tilfreds, det er noe som har tatt bolig i meg som jeg bare får forløst på kaffebar.

Hva er det jeg så liker med Stockfleths eller alle de andre norske versjonene av Starbucks? Liker jeg ganske enkelt det faktum at de server god kaffe og varter meg opp med gratis aviser, eller er det gleden ved å være til stede midt i byen helt alene uten et eneste lite stikk av ensomhetsfølelse, eller ganske enda verre: av skam?

I eldre tider - jeg mener før midten av 1990-tallet - da gikk ikke folk på kaffebar. De fantes ikke den gangen. Derimot fantes konditoriene. Her satt man ikke på høye barkrakker, men på lave, brunlakkerte stoler rundt bord av imitert mahogni og drakk traktekaffe som ikke sjelden hadde en markant vemmen ettersmak. Det var de ensommes steder, men ensomheten var skjult bak gardiner og innerst inne i trange lokaler.

Men konditoriene overlevde ikke møtet med kaffebarene. Kaffebarene var på parti med demografien og økonomien. Konditorienes stamkunder var døende. Det var gamle mennesker som likte halve rundstykker, horn og frøloff. Kaffebarene derimot rekrutterte blant de unge, de som hadde reist sin interrail, som kunne sin London- og Barcelona-guide utenat og som visste at pesto og balsamico, bruschetta og parmesan var langt å foretrekke. De snakket ikke lengre om kaffe, men om café olé, før de med ett alle sammen sa café latte. Og etter hvert bare latte. Latte to god, or latte to stay.

Og det skulle se annerledes ut. Innsiden av en kaffebar skal til enhver tid se ut som det moderne livet per se. Det skal være friksjonsfritt, ha innredningen hentet fra Wallpaper, være glatt, rent og linjelekkert. En kommersiell modernisme på høygir. Slik er kaffebaren det mest samtidige av alle samtidige uttrykk.

Kaffen blir servert av manuell arbeidskraft, men det kalles ikke kroppsarbeid. Og de er ikke arbeidere i kaffens armada. Nei, de lyder yrkestittelen barista. De vinner konkurranser, er stolte og gode til å lage den helt perfekte cremaen og til å skumme melken med perfeksjon og presisjon. Og de adlyder alle kunders minste vink, jeg kan be om de mest private prioriteringer, og baristaene vil sørge for at jeg får min latte akkurat slik jeg vil ha den. Det er individualisering på koppnivå.

Det ville ikke vært rart om kaffebarene var et blaff. Imidlertid har det gått ti år og ingen tall tyder lenger på at kaffebarene har sett sin topp. Snart er det flere kaffebarer enn noen annen type virksomhet på gateplan i Oslo. Og andre byer kommer etter. Det er en stor næring. Rett og slett. De gamle damene er blitt fortrengt, de sitter på Glassmagasinet eller Storo-senteret. Eller på en benk i parken. De synes det er så vanskelig å sitte på en barkrakk i et vindu og se tomt ut i trafikken. De får finne seg noe annet å gjøre, vi andre, vi som liker oss på barstolene, er egentlig ganske fornøyd med et aldersmessige apartheiden som er innført. Det er deilig å være omgitt av seg selv og sine. Jeg kjenner dem ikke, jeg snakke r ikke med dem, men de er her. Jeg deltar i et stort, hvitt vi. Kan man be om mer?

Skrevet av: Erling Dokk-Holm