Det er viktig å ta vare på uenigheten

Mímir Kristjánsson er en dyktig politiker, på så mange måter, blant annet på det å få saker opp på dagsordenen. «Stol aldri på kommunedirektøren», sier Kristjánsson. Jo, sier kommunedirektørene.

Det er jo en artig og viktig debatt, dette her, ikke minst i høstmåneder med mye folkevalgtsamlinger og politikeropplæring.

Selv har jeg vært så heldig å få innlede på konferansen Klimasnu med Statsforvalteren i Møre og Romsdal og Møre og Romsdal fylkeskommune som arrangører. De er nå godt og grundig i gang med å utvikle ei ny politikeropplæring.

Mitt innslag i form av et knippe poenger var mest et oppspill til en presentasjon av denne svært så lovende – etter min mening – opplæringspakka.

For det første: Vi må oppe i alt deltakerdemokrati, brukerdemokrati og samskaping ikke glemme det representative demokratiet. Derfor må vi fra dag én i en ny valgperiode ta vel imot, hylle og støtte, først og fremst alle fritidspolitikerne. De er de det er langt flest av, og som er den klart viktigst politikerrollen i demokratiet vårt. Det er alle de som til sjuende sist skal vedta planer, budsjett og enkeltsaker og forsvare det hele i etterkant. De skal styre og lede, og det er noe annet enn å delta og medvirke.

For det andre: Politikk har sin egen rasjonalitet, sin egen fornuft, som er noe litt annet enn faglig rasjonalitet, faglig fornuft. Politikk vil alltid være noe mer, noe litt annet, enn lydig å vedta faglige sannheter presentert av kommunedirektører, planleggere og eksterne konsulenter og forskere.

Blant annet må politikere kvittere tilbake til partiet, medlemmene, velgerne; sikre at ting blir forstått, være åpen for korrigeringer og innvendinger for på den måten å ha ryggdekning for det hen beslutter i planutvalg og kommunestyrer. Og, i en situasjon ofte preget av mange partigrupperinger i kommunestyret, må en ha respekt for lirking, luring og kompromisser.

For det tredje: Politikk er bygd på uenighet, gjerne både om hvordan vi har hatt det, hvordan vi har det og hvordan vi bør ha det framover i kommuneorganisasjon og samfunn.

Tradisjonelt i politikeropplæring blir dette sett på som noe negativt, noe en må læres opp til raskt i perioden å bli kvitt – både i planarbeid og enkeltsaker. Idealet er felles mål og omforente tiltak.

Så har dette blitt bedre med årene, noe ikke minst KS Folkevalgtprogram 2023–2027 viser oss på en god måte. Bedre, men ikke godt nok. Hvis vi vil (fritids-)politikeren vel, hvis vi i Folkevalgtprogrammet virkelig vil søke å hjelpe og støtte alle de som skal gjøre en anstendig innsats i valgperioden, må vi utvikle en «kommunekultur» der vi like så mye er opptatt av å ta vare på og gjerne foredle den politiske uenigheten, den sunne konkurransen mellom ideologier og verdier.

Så må en ved avstemninger, og respekt for å bli nedstemt, politisk styre og lede slik at administrasjonen får avklarte handlingsrom og tillit til å gjøre jobben sin.

For det fjerde: Folkevalgtopplæring må foregå gjennom hele perioden, gjerne i konkrete planprosesser og enkeltsaker. Det burde være mulig, selv i litt bustete diskusjoner, og kunne legge inn litt felles refleksjoner om hva lærte vi nå, hva kunne vi ha gjort bedre osv.

Til slutt, oppe i alle disse ambisjonene om å hjelpe, støtte, lære opp (fritids-)politikerne, husk at de har svært begrenset tid til å ta imot, svelge unna all opplæring, all kunnskap – tekst, figurer, tabeller, videoer – som møter dem i planer og saksdokumenter.

Enda mer krevende blir det når vi løfter fram samskaping som det nye idealet. Det at politikere og fagadministrasjon møte og prates, ikke bare utveksler tekst. «Det beste er det godes verste fiende», fortsatt.