Avgiftsgalskap

I år 1900 var det registrert tre biler i Norge. I dag er det over 3 millioner biler på veiene våre.

Disse bilene er ikke bare transportredskaper til glede og nytte for trafikantene. De har også en funksjon som melkeku for staten.

Under Gerhardsen fant politikerne ut at skattetrykket kan gjøres uendelig. I dag ser vi at det er ingen grenser for avgiftstrykket knyttet til bil og bilhold.

Og hva har vi av avgifter, hvilken inntekt har faktisk staten fra bilparken vår på over 3 millioner biler.

Staten krever av oss: Bensinavgift, autodieselavgift, personskadeavgift, omregistreringsavgift, årsavgift, engangsavgift og avgift på smøreolje. Til sammen gir disse avgiftene staten 31 milliarder i statskassen. Beregner vi også i tillegg merverdiavgift av særavgiftene, så utgjør dette 6 milliarder.

Staten har en inntekt fra bilparken på 37 milliarder kroner, og da har vi ikke engang sett på avgifter knyttet til import.

I vårt land har vi lang tradisjon i å diskutere veier; mangel på veier og veiutbygging. I dag har vi i tillegg fått debatten om veiprising og bompengeringer.

Staten bidrar årlig med «hele» 10 milliarder til veiformål, og av disse midlene har 4 millioner gått til direkte til veiutbygging. Dette er ikke store beløp med tanke på at de fleste av oss tror at de pengene vi betaler inne i form av bilavgift skal komme tilbake til oss gjennom en bedring av veistandarden og veisikkerheten.

Med alle disse avgiftene burde det være unødvendig at bilistene i tillegg må betale over 2 milliarder i bompenger, for veier som allerede er finansiert gjennom våre avgifter. Staten går regelrett inn som en moderne form for middelalderens landeveisrøver, hvor de tar betalt for at du skal kunne passere.

Så sitter bystyrer og kommunestyrer og sliter for at de ikke får tilbakeført midler som innbyggerne allerede har betalt, og må ta upopulære beslutninger som påfører innbyggerne ytterligere utlegg for å bedre trafikkflyten i Kommune-Norge.

Da vi også gjennom mediene for beskjed om at bommer rundt om i landet koster mer å drive enn hva veiutbyggingen har kostet, så er dette skremmende informasjon. Et spesielt skremmende eksempel er bompengefinansieringen ved Sollihøgda.

I Østfold, hvor jeg kommer fra, har vi akkurat avsluttet høring som har dreid seg om innspill til Nasjonal Transportplan, Østfoldpakken. Denne pakken har tatt for seg innfartsåren til landet vårt, E6 til E18. Her måtte kommunene akseptere egenfinansiering gjennom bomringer for å få tilført midler til veiutbygging i Østfold.

Nå har kommunene i Nedre Glomma-regionen akkurat avsluttet en ny debatt som har tatt for seg veiutbyggingen knyttet til innfarten til byene våre.

Her har byene sagt nei til egenfinansiering, hvorav én by har akseptert egenfinansiering for å få utbygd veinettet. Denne byen er Fredrikstad, som er kjent for sine «vollær» og festning. Og nå har byen igjen reist seg som en ny festningsby, innlemmet i en bomring.

Staten har også andre avgifter og finner opp stadig flere og til dels underholdende navn på disse. I Kommune-Norge pågår det nå, i motsetning til i staten, store omstillingsprosesser som den nye kommuneloven gir adgang til.

Dette, og en stadig mer bevisst innbyggergruppe som er kjøpere av kommunale tjenester, gjør at nytenkning må til i alle landets kommuner. I kommunene er det da heller ikke så lett å finne opp nye avgifter - heldigvis.

Innbyggerne våre ønsker ikke bare å være med på å bestemme pris og kvalitet - de ønsker også å være med på å velge hvem som skal produsere tjenesten. Det kommunale produksjons- og tjenestemonopolet er med andre ord på hell i dette nye årtusen.

Omstilling, effektivisering og reorganisering av det kommunale byråkrati og tjenesteproduksjon er kommet for å bli. Endrings- og omstillingspotensial vil være suksessfaktorer for den moderne kommunale forvaltning og organisering.

Veien dit vil gå gjennom konkurranseutsetting, organisering av kommunale tjenesteprodusenter i KB og IS, samt rene kommunale aksjeselskap. Flere kommuner er allerede godt i gang, og flere kommer.

Fredrikstad, byen ved Glommas utløp, er i så måte intet unntak - prosessen er allerede i gang.

Skrevet av: Eva Kristin Andersen