Annonse
Debatt
Aksjon vaffelkos
Politikerne på Løvebakken får iblant et sektorkick. Den ene gangen er det skole. Så gjelder det å styrke familiebåndene med milliarder i kontantstøtte. En tredje gang finner politikerne ut at nå er det de eldres tur.
Alle slike engangsløft er spekket med gode intensjoner. Men det mangler noe fundamentalt i for eksempel eldrereformen. For hva har Stortinget egentlig forutsatt? Ordfører Jan Silseth (Ap) i Sunndal gir følgende, riktige definisjon: Omsorgsboligreformen er ikke en eldrereform, men en boligreform. Det Stortinget har satt i gang, er en opprusting av de ytre forutsetninger, men at det skal bo mennesker med behov og krav, og det har man ikke tenkt på - i milliardklassen.
Nå satses det på enerom og komfort av høy standard, men skal de eldre få glede og medmenneskelighet inne i gullburene sine - ja, da må vaffelstekingen gå av hjemmehjelpstimene. For noe annet finne det ikke penger til!
Tanken går nesten tilbake til de gamle kårboligene og fattighusene, hvor man stuet bort eldre på loft og i kjeller, og ga dem det nødvendigste å spise. Nå er det materielle standard selvfølgelig en helt annen. Men mennesket lever ikke av brød alene.
Vi skal ikke skjære alle kommuner over én kam. I mange kommuner er eldreomsorgen godt integrert i lokalsamfunnet - blant annet gjennom den frivillige innsats.
Vi advarer imidlertid mot at frivillig omsorg blir en sovepute for offentlig innsats.
Har stortingspolitikerne sagt A til å starte opp eldrepakken, må de også si B for å gjøre den helhetlig.
Er det naivt å be stortingspolitikerne om å finne midler til en «aksjon vaffelkos»? Kanskje. Men for de eldre er spørsmål om å bli vist omsorg høyst sentralt.
Derfor bør omsorg bli en selvfølgelig del av eldrepakken - ikke bare i festtalene.
