By og land har mistet hverandres hand

STJØRDAL (via YouTube)

Distriktsopprøret har på nytt satt periferien i sentrum. Det er lett omskrevet tittel på boka som flere forskere lanserte på konferansen som forskningsinstituttet Ruralis arrangerte i Stjørdal onsdag.

Forskerne prøvde ikke bare å forklare distriktsopprøret som pågår. Flere ga det også sin helhjertede støtte. Reidar Almås kalte det et «rettferdig opprør», og Bjørn Egil Flø beskrev «kjensla av ran».

Distriktsforskningen har hatt et element av aktivisme helt siden Ottar Brox’ skrev Hva skjer i Nord-Norge i 1966. Forskerne kommer som regel fra distriktene selv og står klart på bygdas side. Men hvis man tar høyde for det, så har de mye å bidra med – mer enn mange tradisjonelle samfunnsvitere, som bruker «normativ» som det verste skjellsordet de kan tenke seg.

Mer om det konkrete forslaget i boka seinere.

Det kommer et «brøl fra distriktene» fra folk med en sterk «sentraliseringsharme», spissformulerte nevnte Almås. Han grunnla Bygdeforskning i 1982 – som nå er instituttet Ruralis ved NTNU i Trondheim.

Mange i Distrikts-Norge er opprørt over Solberg-regjeringens – mangel på – distriktspolitikk. Aksjonsgrupper som Bunadsgeriljaen og valgresultatene i 2017 og 2019 gjør det meningsfullt å snakke om et distriktsopprør.

Distriktspolitikk var en av de viktigste sakene for rundt 12 prosent av velgerne ved de to siste valgene. Konfliktlinjene mellom sentrum og periferi, først beskrevet av Stein Rokkan fra Lofoten, er brennhete. Han er Norges mest innflytelsesrike samfunnsforsker og var også den hyppigst siterte på konferansen.

Distriktsopprøret viser ingen tegn til å dempes. Saken er fortsatt viktig for velgerne, viser nye undersøkelser og Senterpartiets oppslutning. Distriktene står på dagsordenen, og alle partier må ha et svar på utfordringene fram mot valget om ett år.

Senterpartiet er blitt den politiske spydspissen for protesten fra og sympatien med distriktene – som strekker seg langt inn i sentrale strøk, ifølge valgforsker Anders Todal Jenssen.

Protesten retter seg særlig mot Solberg-regjeringens tilbaketrekking av staten fra distriktene: Politi, domstoler, sykehus, fødetilbud, ambulansetjenester, Forsvaret, høyere utdanning, skattekontorer, Vegvesenet.

Distriktsminister Linda Hofstad Helleland (H) forsvarte regjeringen med at omstrukturering er nødvendig å fornye offentlige tjenester. Det kan være et argument for noen tjenester, hvor digitalisering gir nye muligheter, men fraværet av politi, sykehus og annen beredskap skaper utrygghet – som skaper sinne.

Når Solberg-regjeringens tid skal oppsummeres, vil serien av strukturreformer i distriktene stå igjen som dens største tabbe. I distriktsmeldingen innrømmer regjeringen langt på vei at det kanskje har blitt for mange strukturendringer samtidig.

Regjeringens rene distriktsmelding, bare to år etter kombinasjonsmeldingen Berekraftige byar og sterke distrikt, er i seg selv et forsøk på å rette opp tabben. Det er også den nye distriktsministeren, som reiser landet rundt og skal prøve å hamle opp med Trygve Slagsvold Vedum.

Sentralisering av statlige tjenester er ikke distriktenes eneste utfordring. Konfliktlinjen sentrum-periferi går mye dypere, og handler om en ubalanse i politisk, økonomisk og kulturell makt mellom den nasjonale eliten og utkanten.

Det gjelder særlig langs kysten og i nord, hvor kapitalsterke aktører i byene har kjøpt opp fisk, bygd ut vannkraft og etablert industri. Rike naturressurser har gitt arbeid, men store deler av verdiskapningen er blitt ført ut av lokalsamfunnene – de siste tiårene også ut av landet.

Det konkrete forslaget som lanseres i boka, er ment å sikre lokalsamfunn en større del av inntektene fra de rike naturressursene. Det er et spennende forslag.

De som får utnytte en begrenset og stedbunden naturressurs oppnår det økonomer kaller en grunnrente – en ekstra profitt som kan beskattes. Det skjer med olje og vannkraft i dag, og vertskommunene får en relativt stor andel.

Forskerne foreslår å innføre grunnrentebeskatning av flere naturressurser, som havbruk, vindkraft og andre grønne næringer.

De vil videre tredele inntektene fra grunnrenta: Én del til staten, én til vertskommunen og én til et nytt Distriktenes grunnrentefond.

Grunnrentefondet skal bruke sin andel til å utvikle distriktskommuner som ikke har store naturressurser.

«Det blir urettferdig når kjemperike vannkraftkommuner har fattige naboer», sier forsker Eirik Magnus Fuglestad til Klassekampen.

Som jeg skulle sagt det selv!

« (…) noen ganske få kommuner blir superrike på superprofitt fra naturen. Forskjellene er blitt for store, mer bør omfordeles», skrev jeg i en kommentar tidligere i år.

Det var ikke populært i kraftkommunene, som også vil gå imot forskernes forslag.

Tankegangen i forskernes forslag er god, uten at jeg skal gå god for hele uten å ha sett detaljene.

Et avgjørende spørsmål er hvordan «andre kommuners» tredel skal fordeles.

• På alle kommuner, bortsett fra vertskommunene, gjennom inntektssystemet?
• På alle kommuner som har distriktsutfordringer?
• På konkrete utviklingsprosjekter kommunene søker om støtte til.

Forskerne foreslår det siste, at et slags nytt Distriktenes Utbyggingsfond skal fordele pengene.

Et statlig fond kan gi mer støtte til større utviklingsprosjekter, i enkeltkommuner eller et samarbeid av kommuner – slik blant andre Enova og Innovasjon Norge gjør i dag. Det er en målrettet ordning som kan gi større effekt enn å spre pengene tynt utover alle distriktskommuner. Samtidig sier de lokaldemokratiske instinktene meg at de beste løsningene oftest kommer gjennom det lokale selvstyret.

Forslaget om Distriktenes grunnrentefond viser at det er verdifulle naturressurser i distriktene. «Den nye oljen» ligger i distriktene, poengterte Ruralis-direktør Svein Frisvoll.

Det er altså grunn til håp. Det grønne skiftet vi må gjennom for å løse klimakrisen, vil i stor grad skje i distriktene.

• Les også:100 år er oljen glemt

Ressursene finnes, men vil folk bo i utkanten? De demografiske utfordringene er så store at regjeringen har nedsatt et eget utvalg som kommer med forslag til løsninger i desember, ledet av økonom og tidligere Høyre-statsråd Victor Norman.

– Ingen ønsker et Distrikts-Norge som ligner mer og mer på et gamlehjem. Bosettingsmønsteret i Norge er et fellesgode, som mange er villige til å betale for, sa han på video fra Bergen – med bilde av hjembyen Risør i bakgrunnen.

Hvordan få unge i byene til å flytte til distriktene?

Professor Håvard Teigen har nylig gitt ut bok om distriktspolitikkens historie. Han minnet om statsråd og sentralbanksjef Erik Brofoss’ spissformulering: «Byer bør ligge på landet».

Debatten er like gammel som distriktspolitikken selv: Skal byer og tettsteder utvikles som regionale sentre, eller skal vi bo så spredt som mulig?

Jeg mener små regionale sentraliseringer, med urbane kultur- og fritidstilbud, vil være attraktive for unge og kan bremse den store sentraliseringen til storbyområdene. Med gode veier og kollektivtransport kan de jobbe i hjemmetjenesten i et større område enn før. Med raskt bredbånd kan mange jobbe hvor som helst.

By og land har mistet hverandres hand. Begge er tjent med å feste grepet igjen. Til det trengs politisk hjelp. Velgere i både by og bygd er spent på partienes forslag til løsninger fram mot valget neste år.