Høyesterett har talt: Dispensasjon er juss – ikke politikk

Den 27. mars 2026 avsa Høyesterett en enstemmig dom som bør få alarmklokkene til å ringe i rådhus over hele landet.

For første gang tok vår øverste domstol stilling til et lenge omstridt spørsmål: Når kommunen avgjør om noen får bygge der det egentlig ikke er lov, er det juss eller politikk som gjelder?

Svaret er klart: Det er juss.

En huseier i Bærum fikk ja til brygge av kommunen, men nei fra Statsforvalteren. Saken endte i Høyesterett, som ga staten medhold. Det viktige er prinsippet dommen slår fast.

Lenge har politikere, advokater og eiendomsutviklere hevdet at vurderingen av dispensasjon er politisk skjønn, og at kommunens avgjørelse derfor ikke kan overprøves.

Høyesterett slår fast at dette er helt feil. Vurderingen av om lovens vilkår er oppfylt, er rettsanvendelse. Det betyr at det finnes et riktig og et galt svar, og at svaret kan overprøves av Statsforvalteren og domstolene.

Politisk skjønn kommer først inn etter at de juridiske vilkårene er oppfylt. Da kan kommunen vurdere om dispensasjon bør avslås eller gis med betingelser.

For at dispensasjon skal kunne gis, må to krav være oppfylt (§ 19–2 i plan- og bygningsloven): Fordelene må klart overstige ulempene. Og hensynene bak forbudet – for eksempel naturvern eller allmennhetens tilgang til strandsonen – kan ikke settes vesentlig til side.

I bryggesaken fant Høyesterett at vilkårene ikke var oppfylt. Dommen endrer ikke loven, men slår fast hva den har ment siden 2008. Likevel er den en vekker, fordi mange kommuner i årevis har behandlet dispensasjonssaker som politiske spørsmål.

Slik fungerer det ofte i dag: Fagadministrasjonen vurderer søknaden på basis av omfattende juridisk materiale (ulike lovbestemmelser, forskrifter og planer) og konkluderer med at vilkårene ikke er oppfylt.

Saken legges fram for et politisk utvalg. Politikerne synes avslaget virker strengt og sier ja likevel.

Statsforvalteren klager. Vedtaket omgjøres. Innbyggeren sitter igjen med et nei etter måneder eller år.

Det som startet som en vennlig politisk tjeneste, endte som en bjørnetjeneste.

Dommen sier ikke at lokalpolitikere ikke skal ha noe å si om arealbruk. Tvert imot. I planarbeidet – der kommunen bestemmer hva som kan bygges hvor – er det vide politiske rom.

Her kan folkevalgte veie interesser og ta langsiktige beslutninger om natur, bolig og næring. Ingen kan saksøke en kommune for prioriteringer i en arealplan. Her er politikken suveren.

Det er i dispensasjonssaker – der enkeltpersoner ber om unntak fra vedtatte planer – at jussen tar over.

To grep kommunene bør ta nå:

1) Deleger dispensasjonssaker til administrasjonen. Politikerne bør kun involveres i om dispensasjon bør gis etter at vilkårene er oppfylt, ikke i om de er oppfylt. Klager bør gå direkte til Statsforvalteren.

2) Rydd opp i gamle planer. Mange dispensasjonssøknader skyldes utdaterte kommuneplaner. Når planen ikke lenger passer virkeligheten, brukes dispensasjon som nødløsning. Oppdaterte planer reduserer behovet.

Kommuner som gjør dette, vil få færre dispensasjonssøknader, færre klager og mer forutsigbar utbygging. Innbyggerne slipper å vente i årevis på avklaringer. Og vi folkevalgte kan bruke tiden på det vi er valgt til: å forme kommunens fremtid med gode planer.

Det er ikke et tap for lokaldemokratiet at jussen håndteres av jurister. Det er en forutsetning for at lokaldemokratiet skal fungere.