Ny gjeldsbombe i sikte?

GJESTEKOMMENTAR:Subprime-krisen var likevel ikke så langt unna som vi trodde og håpet. I USA har pengekåte lånemeklere pushet boliglån på fattigfolk som har investert og forbrukt over evne. Når konstruksjonen først kollapset - truer grådigheten ikke bare den amerikanske økonomien, men hele den internasjonale finansverdenen.

I Danmark og England er boligkrisen et faktum, og mange andre europeiske land skjelver for hva som kan komme.

I Norge har vi de siste ukene fått kunnskap om en finanskonstruksjon kalt «lavinnskuddsboliger». Modellen er tuftet på den gode, gamle kooperative borettslagsmodellen, men med litt «foredling» og effektiv markedsføring ble lavinnskuddsboliger framstilt som det aller hippeste for førstegangsetablere. De trodde de fikk en inngangsbillett til det forjettede boligeierlandet, men i realiteten kjøpte de et gjeldsbrev som tvinger dem over i knestående i lang tid framover.

Under den forrige boligkrisa for 25 år siden gikk en sosialhjelpsmottaker i Oslo til rettssak mot kommunen. Hun hevdet hun var lurt av sosialkontoret til å ta opp et kommunalt garantert boliglån som kommunen måtte forstå hun ikke kunne betjene. Selv om saken ikke førte fram, fikk vi øynene opp for at eierboliger også utgjør en økonomisk risiko.

Men så steg boligprisene, og modellen praktiseres igjen for fullt. Kommunene innvilger villig vekk kommunalt garanterte startlån, slik at fattige leieboere kan bli lykkelig eieboere. Billig, enkelt og greit for kommunene? Eller aner vi konturene av en ny gjeldsbombe?

Uroen på boligeiermarkedet slår inn i leiesektoren. Når førstegangsetablerere og bankene nå ikke lenger er særlig interessert i hverandres selskap, må flere ut på leieboligjakt. I tillegg har vi en ungdomsbølge som feier over landet, store minoritetsgrupper uten egenkapital og rekordmange arbeidsinnvandrere.

I 2007 økte leieprisene i Oslo med nesten 17 prosent, og prisveksten kommer til å fortsette i takt med økt etterspørsel. Dette rammer alle leieboere - men kanskje aller mest de økonomisk svaktstilte.

Bolig er ett av fundamentene i velferdspolitikken. Samtidig får vanskeligstilte ofte ikke den hjelpen de trenger, slår Riksrevisjonene fast i en fersk rapport om boligmarkedet. Stat og kommuner får saftig kritikk for ikke å gjøre nok for denne gruppen, og Riksrevisjonene uttaler at det er for få kommunale boliger.

Erna Solberg og Bondevik II-regjeringen reduserte i 2005 det statlige investeringstilskuddet til bygging og kjøp av kommunale utleieboliger, og bidro dermed effektivt til et redusert tilbud for dem som trenger det aller mest. Vår nåværende rød-grønne regjeringen lovte et krafttak i boligpolitikken, men bolig tegner til å bli ett av de flaueste kapitlene i Soria Moria-erklæringen.

I Norge har vi kanskje verdens mest markedsliberalistiske boligsektor. Sammenlignet med andre land har vi en liten og marginalisert leiesektor med et nesten total fravær av ikke-kommersielle utleieboliger. Et økende antall kommuner velger markedsleie som utgangspunkt for husleieberegningen i sine kommunale boliger.

Mange hevder at å leie er en fattigdomsfelle. En slik unyansert holdning bidrar til et mer ekskluderende og segregert boligmarked og kan bli en selvoppfyllende profeti, om vi ikke tar noen nye grep. Vi trenger derfor en ny og fordomsfri debatt om boligsektoren som kan lede oss i retning av en mer moderne og profesjonell leiesektor med varierte og fleksible løsninger.

Kommune-Norge kan og bør bidra i en slik debatt.

Skrevet av: Lars Aasen