Meyers metode

Av Per Asbjørn Risnes jr.

Unnskyld, men er det virkelig fra Bergen kommune?

En av de ansatte på Breistein Industrier bryter gjennom høyt, bestemt og tydelig. Hun kikker først ikke opp fra pakkingen av limpistolstenger. Bare forhører seg strengt.

Ja, jeg heter Christine, sier Christine Meyer.

Hun er byråd. Øverste sjefen vår, sier Knut Årnes smilende pedagogisk.

Han er daglig leder på den vernede bedriften, eller arbeidsmarkedsbedriften, som det heter i kommunalt språk. Her gjør psykisk utviklingshemmede og andre med «nedsatt restarbeidsevne», som det også heter, oppdrag for industrien, barnehager og andre, i tillegg til at de lager egne produkter, som innleggssåler.

Alle rundt bordet gliser og sier hei mens de mekanisk fortsetter sorteringen av limstenger.

Vi har vært i avisen før, vi, sier én av dem stolt.

Den lille bedriften ligger bare et par kilometer fra Christine Meyers eget hjem på Åstveit nord for Bergen sentrum. Det kan virke som unødig sløsing med tid midt i finanskrisen, i de lett nervøse dagene før regjeringen avslører hvor mange av krisemilliardene som kommer Bergen til gode.

Men indirekte handler dette besøket både om Meyers bakgrunn, om finanskrisen, om kommunens sikring av sine ansatte og om en akademikers ønske om å besøke virkeligheten hun før mest har sett fra statistikken.

Proffen tar sekken

Christine Meyer er godt kvalifisert til å ta hånd om Bergen kommunes lommebok akkurat nå. Ikke så mye fordi hun er oldebarnet til en av historiens rikeste bergensere, filantropen, kunstsamleren og shippingmagnaten Rasmus Meyer. Heller ikke fordi hun er gift med tidligere næringsminister Victor D. Norman. Men fordi hun er fersk økonomiprofessor fra Norges Handelshøyskole (NHH). Fusjonsekspert, ble hun omtalt som bare kort tid før hun ble byråd.

Bergen byregjerings finansminister har tittelen byråd for finans, konkurranse og omstilling. Et kinderegg som av en stilling som er svært viktig nå når politikerne venter på regjeringens krisepakke.

Sist Meyer var inne i politikken var da hun ble hentet som Victor Normans statssekretær i Arbeids- og administrasjonsdepartementet (AAD). Hun var med på å tvangsflytte sju offentlige etater ut av hovedstaden. Men mange vil huske henne mest fra oppstyret da søt musikk oppsto mellom minister og statssekretær.

Det skremte henne ikke fra å gå tilbake til politikken fem år seinere. I dag er det Christine som har mest politisk makt av de to. Hun har arbeidsgiveransvar for 16.000 mennesker og holder tak i en pengebunke på 13 milliarder kroner.

Bergen kommune har aldri hatt så mye penger å bruke som i 2009. Dessverre har de aldri hatt så mye å bruke dem på heller. Og finanskrisen gjør det selvsagt enda vanskeligere. Flere arbeidsledige i kommunen vil føre til lavere skatteinntekter og høyere sosialhjelpsutgifter. Hun er redd for at Bergen ikke kommer til å få stor nok andel av kaken fremover.

Regjeringen har varslet en endring i inntektsutjevningen mellom kommune i 2011, og blir det som utvalget har foreslått, vil Bergen stå i fare for å tape rundt 100 millioner. Én av de faktorene som slår negativt ut er at Bergen har få skilte, for eksempel sammenlignet enn Oslo. Vi synes det er underlig at antall skilte skal være et selvstendig mål på storbyproblemene, sier Meyer.

Frys forventningene

Da professor Meyer ble byråd Meyer for et drøyt år siden, så det i utgangspunktet lyst ut. Høyre-Frp-KrF-byrådet hadde akkurat klart å kvitte seg med en monstergjeld på 800 millioner kroner. Men hun luktet ballonggummien. Det burde man kanskje ikke være professor for å skjønne.

Det begynte å bli hett. Helt vilt. Boligprisene gikk i taket. Når bankene begynner ålåne ut til investeringer i aksjer…

Byråden ler oppgitt på kontoret i 11. etasje i rådhuset.

Det er et clue som er temmelig sikkert. Som finansbyråd måtte jeg styre mot en svært så sannsynlig konjunkturnedgang, sier Meyer, som var rask med å helle iskaldt regnvann i blodet på investeringskåte bystyremedlemmer.

Jeg måtte si at jo da, vi har kontroll, men det betyr ikke at vi kan sprenge alle budsjetter. Slik som Bergen styres, så henger det en øks og venter på oss fire år fram i tiden.

Den øksen tynges av 250 millioner kroner. Det er grensen for hvor mye underdekningen i 2012 kan være. I praksis må noen prosjekter utsettes, og penger må spares for å nå det målet.

Er det mer utfordrende for en økonomiakademiker å styre i nedgangstider enn medgangsbølge?

Helt klart. Men det å sitte og skulle stramme enda mer inn etter en periode med stram økonomi, er selvfølgelig ikke gøy. Vi hadde masse planer i bystyret for skole og utbygging av boliger for psykisk utviklingshemmede, men en del av dette måtte vi dessverre utsette, og det var ikke med lett hjerte.

Det er ikke helt Høyres stil å øke skattene for å dekke det inn heller?

Nei, det er helt sikkert, snarere tvert imot. Så da må jeg få inn en ansvarlighet i kommuneøkonomien og unngå de store fellene.

Skikkelig festbrems altså?

Ja, det er ikke så kjekt, men hvis vi styrer økonomien mot for store driftsutgifter i fremtiden, kommer vi til å knekke nakken, sier Meyer, og forklarer regnestykket med PU-boliger.

50 boliger koster rett nok bare 200 millioner å bygge, men så blir det 180 millioner per år å drive dem. Det er det ikke sikkert det er penger til.

Min frykt har vært at vi lager et tjenestenivå som vi ikke klarer å holde i lengden, sier hun.

Men du tilhører vel velferdsfløyen i Høyre?

Ja, det er helt riktig. Hvis jeg kunne velge, så ville jeg prioritert PU-boliger, men det fordrer at pakken fra regjeringen inneholder driftsmidler, og det har jeg svært liten tro på at den gjør, sier Meyer.

Papirløse politikere

Det går raskt unna i byrådet denne morgenen. Byrådsleder Monica Mæland (H) tar kortvarianten til ære for et videoteam fra Microsoft Norge. De lager film om det totalt papirløse byrådet, siden de bruker deres programmer.

Vi pleier ikke å ha åpne byråd altså, bare så dere vet det. Men effektiviteten er reell, sier Mæland, og ler.

Alle byrådsmedlemmene har hver sin laptop med skjerm de kan skrible digitale notater rett på sakspapirene. Etter ti minutters konfliktløs gjennomgang av sakene, er byrådet hevet. Flertall i bystyret minsker selvsagt behovet for lange strategidiskusjoner og kompromisser.

Ikke at det har gått helt smertefritt med omstillingene Christine Meyer har hatt ansvar for å gjennomføre. Men hun føler at professortittelen har gitt henne rakere rygg til å takle motstand mot endringer i kommunen.

Forskningen gir meg en trygghet til å ha is i magen for å få til resultater over tid. Det at jeg har bakgrunn fra akademia, gjør nok også at jeg dykker noe dypere ned i sakene. Det krever tett kommunikasjon med administrasjonen og tillit til hverandre, sier hun.

Som akademiker sa du en gang at «Det er lett å endre seg i hjel»?

Jeg er veldig oppmerksom på det. Det er lett å være full av energi og ideer, men det er mye mer krevende å ta imot og implementere ideene lenger nede i systemet. Jeg må være var for hva organisasjonen kan tåle. Derfor er jeg opptatt av å følge sakene helt i havn.

En av de omstillingene la til kai de dagene vi treffer henne. Det skakkjørte Bydrift Bergen, et kommunalt foretak for kommunens tekniske tjenester, blir nå skilt ut som aksjeselskap istedet.

Det var det første jeg fikk i fanget. Et eksternt konsulentfirma hadde påpekt en rekke mangler i Bydrift. For stor ledelse, mangel på rutiner og dårlig kontroll over timeregistrering. De tapte flere anbud og begynte å dumpe tilbudene sine.

Som blir kommunens hodepine til slutt.

Ja, nettopp.

Så der kommer både omstillings- og konkurransedelen av stillingen din inn?

Ja, vi gir dem garantert kontrakt i tre år, men så må de klare seg selv.

Så du er ikke ideologisk opptatt av konkurranse?

Jeg er levende opptatt av konkurranse, men har et pragmatisk forhold til konkurranseutsetting. Det viktigste er å få utført tjenestene til best mulig kvalitet for best mulig pris. Konkurranseutsetting er ikke enkelt, og vi må vite hva vi gjør. Det vi for all del må unngå, er å få dobbelt opp tjenesten ut på privat anbud og ansatte uten arbeidsoppgaver, sier Meyer.

Økonomspråket virker

Nærværsprosjektet er det jeg brenner aller mest for, sier Meyer.

Nærvær?

Ja, det handler om å få redusert sykefraværet, men vi valgte å sette et positivt fokus på det, for å trigge folk. Vi har spurt: Hva er det med dem som er på jobb? Hva er det som gjør at du har lyst eller ikke lyst til å gå på jobb om morgenen?

Og hvordan ble du møtt da du startet dette arbeidet?

Det var ikke lett. Jeg møtte jo naturlig nok holdninger som «Vi har jo jobbet med dette lenge, hvorfor tror du at du kan gjøre noe med dette?» Men da jeg begynte, hadde ikke Bergen kommune nådd sine altfor beskjedne mål om å få ned fraværet med et halvt prosentpoeng.

Du har sagt at det er det du vil måles på, men hva har du lovet?

Det skal gå ned fra 10 til 8 prosent i min periode.

Og hvis vi måler deg i dag?

Det spørs når dette står på trykk. Det går rett vei.

Finnes det tall på det?

Ja, men de er ikke offentlige. Sist kvartal var det 8,2 prosent, ned et prosentpoeng fra året før.

Men hvordan får du med deg folk på dette?

To ting: Det ene var å bruke økonomspråk og fortelle at Bergen kommune taper en halv milliard kroner i året på sykefravær. Da merket jeg at folk sa: «Er det sååå høyt?» Det andre var å si at dette kan ikke jeg ikke gjøre alene, og vi er avhengig alle medarbeidere for å få dette til. Derfor har vi brukt mye tid på å forankre og mobilisere alle de 16.000. For en kontrollfrik som jeg, er dette den mest utfordrende og krevende oppgaven jeg har tatt på meg noen gang.

Gevinstene i nærværsprosjektet skal ikke bunne ut i nedbemanning. Men lyktes vi med prosjektet, kan vi ta på oss flere tjenester med samme antall mennesker.

Hvordan går det?

Økt nærvær gir bedre tjenester, bedre trivsel og arbeidsmiljø og bedre økonomi. Mange kommuner må vokse innenfor eldresektoren, men for å klare det, så må man kvitte seg med en del av de steinene som ligger i sekken, og der er sykefraværet enormt viktig, sier Meyer, som også har innført influensavaksine for kommunalt ansatte og ansatt en egen jordmor som tar seg av de gravide.

Grandtantes gaver

Det lukter svakt av krydder og svidd plast i annen etasje på Breistein Industrier as. Fem ansatte pakker laurbærblader for Hindu. Stive fingre med tynne plasthansker griper om bladene og fyller opp ferdige poser. En av jentene tar seg av kontrollveiingen. 80 gram, verken mer eller mindre. Og så tar sistemann seg av den viktige jobben med å lukke de grønne posene med varmt sveiseapparat.

Meyer setter seg fort ned ved en av de ansatte med hvite plasthatter og kapper.

Hei Birte, husker du meg?

Jeg er litt usikker, sier BirteEspelid med et forsiktig smil.

Jeg var assistent i klassen din i sjette klasse, sier hun.

Eg husker deg og, sier gutten rett over bordet.

De har gått på Kalvatræet skole, som ligger på Meyer-familiens tidligere eiendom. Der ligger også en annen vernet bedrift, som Christines grandtante en gang opprettet. Gerda Meyer var shippingmillionæren Rasmus Meyers datter, Christines grandtante. Hennes sønn ville aldri kunne forvalte rikdommen videre. Hodeskaden han fikk da han ble født, gjorde at Gerda startet Åstveit Industrier, en vernet bedrift, som blant annet drev med skogsdrift på familiens eiendom.

Gerda fikk noe å gjøre, men samtidig skapte det en mulighet for mange andre med samme behov.

Jeg har det nok litt i blodet ja, sier Meyer.

Det er en gruppe som gir mening å jobbe med. Men akkurat nå handler det også om å demme opp for effektene av finanskrisen.

Resonnementet er like enkelt som det er vanskelig å få øye på. Når arbeidsledigheten øker, er det de svakeste som er lettest å si opp. Da trenger de rehabiliteringsplasser. Bergen kommune jobber med å bruke disse bedriftene også til rehabilitering av uføretrygdede og gi arbeidstrening til narkomane.

Dessuten har mange av arbeidsmarkedsbedriftene oppdrag fra industrien som ikke er så sikre fremover. Kommunens vernede bedrifter må trygges både fordi de er rimelige helsetiltak.

Arbeidsmarkedsbedriftene, de henger nært sammen med arbeidsgiveransvaret vårt. Så det brenner jeg virkelig for, sier Meyer, før siste stopp på bedriftsbesøket, kantinen.

Kantinesjefen Øyvind Norhagenforklarer alt de må gjøre i løpet av en formiddag, og hva de forskjellige juice- og melkekartongene koster.

Christine Meyer vet antakelig svaret selv, da hun spør den entusiastiske kantinelederen om han syns det er gøy å være sjef.

Ja, veldig!

Kort fra kommunen

Hvilken nasjonal etat står høyest på ønskelisten om å få flyttet til din kommune?

Stortinget.

Hva sa den siste velgeren du møtte?

At vi må bygge boliger for de psykiske utviklingshemmede.

Hvilken kommune syns du det er verdt å lære noe av?

Det er vanskelig å velge én, men jeg har lært mye av både Stavanger og Kristiansand.

Hvilken politisk sak håper du blir dominerende i valgkampen som kommer?

Hvordan Norge kan bli et reelt velfungerende, flerkulturelt samfunn der alle har like sjanser.

Hva har endret seg i Bergen om fem år?

Skolene skinner, sykefraværet er redusert og Bergen har fått bybane.

Hva krangler dere mest om i din kommune akkurat nå?

Vi i de tre byrådspartiene krangler ikke, opposisjonen krangler om alt.

Hva er det tydeligste tegnet på finanskrisen i din jobb?

Bergen kommune har måttet tilføre pensjonskassen mer penger og skatteveksten har flatet ut.

Hvilken sak kommer det til å bli mest debatt om i din kommune fremover?

Kommunens pakke for å møte finanskrisen, som blir fremlagt i februar.