Må velge blant personer fra snevre kretser

Det overrasker meg at partimedlemmene reflekterer lite omkring dette på nominasjonsmøtene, sier forsker Jacob Aars ved Rokkansenteret i Bergen til Kommunal Rapport.

Rokkansenteret har evaluert personvalgordningen etter lokalvalgene i 2007, slik det også gjorde etter valget i 2003. Den siste rapporten er nettopp overlevert Kommunal- og regionaldepartementet (KRD), som er oppdragsgiver.

Det er første gang siden 70-tallet at nominasjonsprosessene i partiene er satt grundig under lupen.

I tre av fire lokalpartier som forskerne undersøkte, var medlemmene av valgkomiteen også listekandidater, går det fram av rapporten, To valg med ny personvalgordning Kontinuitet eller endring, som Kommunal Rapport har fått tilgang til.

Rolleblanding

Aars mener det er oppsiktsvekkende at partiene ikke har habilitetsregler for nominasjonen. Foran stortingsvalg er det vanlig at foreslåtte listekandidater trekker seg fra nominasjonskomiteene.

Det er i prinsippet en konkurranse om et gode. De som nominerer til en slik liste bør være opptatt av å skaffe de beste kandidatene for partiet og ha et uavhengig ståsted. Det har ikke velgerne trygghet for når de setter opp seg selv. Her snakker vi om rolleblanding, sier han.

Forskergruppen observerte 39 nominasjonsmøter i Oslo, Bergen, Askøy, Fjell, Lindås, Os, Radøy og Vaksdal. Bare i to tilfeller tok partimedlemmer opp spørsmålet om habilitet.

I gjennomsnitt var 67 prosent av medlemmene i nominasjonskomiteene også selv listekandidater. I 19 av 43 tilfeller står mer enn halvparten av komitémedlemmene på listen.

Kleppa bekymret

Kommunalminister Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) er enig med Aars i at dobbeltrollen som både utvelger og kandidat kan være et problem.

I mange små lokallag bunner dette i rent praktiske forhold. Samtidig kan det for noen oppleves som en slags ekskludering, hvor nominasjon blir forbeholdt noen få. Dette tyder på at fantasien og kreativiteten i partiene er for liten, sier hun til Kommunal Rapport.

Ministeren mener partiene må skjerpe seg for å sikre en større bredde på listene. For å unngå problemet med rolleblanding må de også se ut over sine egne for å finne kandidater.

De må bruke tiden fram mot neste valg på bevisst rekruttering av partimedlemmer og mulige listekandidater. Dette er partienes eget ansvar og ikke noe vi bør lovregulere. Det krever at partiene går ut og leter, sier hun.

Få alternativer

En stortingspolitiker er en lønnet heltidspolitiker, mens lokalpolitikeren i stor grad arbeider frivillig. Det kan være en forklaring på at valgkomiteene har en mer uavhengig rolle ved stortingsvalg enn lokalvalg.

Samtidig er konkurransen om listeplassene ved lokalvalg liten. Mange av partiene har problemer med å rekruttere kandidater. De blir i større grad enn før drevet av noen få personer som innehar mange verv.

Vi ser at kommunepolitikken og partipolitikken smelter sammen. Partiene lever i mindre grad et eget liv utenom kommunepolitikken og er ikke en del av sivilsamfunnet slik de var før, hevder Aars.

Forskerne viser til at partiene kunne ha redusert antallet kandidater på listen og trukket medlemmene av nominasjonskomiteene ut, men dette blir sjelden gjort.

Partiene verdsetter også mangfoldet på listen, og det er viktig å ha rett sammensetning både når det gjelder kjønn, alder, geografi og etnisitet. Det får de bare til ved å ha mange på listene, sier Aars.

Færre stiller på møte

I snitt deltok bare 0,5 prosent av velgerne på nominasjonsmøtene i 2007, mot 4 prosent i 1979. Andelen aktive har altså gått ned. Det betyr at stadig færre bestemmer hvem velgerne kan stemme på. Andelen partimedlemmer som deltok i 2007 var om lag 8 prosent. I Oslo og Bergen stemmer representanter på vegne av medlemmene på nominasjonsmøtene. Uten storbyene er andelen 18 prosent.

Observasjonene viser at det kanskje ikke er mer enn 20.000 personer som avgjør listeoppsettene ved kommunevalg og av disse deltar ikke flere enn 5.000 i debatten på møtene. Terskelen for å delta er lav, men få tar aktivt del likevel.

I partier med konflikter er det en tendens til at flere stiller på møtene og at flere tar ordet. Variasjonen mellom partier og kommuner er stor. I noen partier stiller nærmest bare nominasjonskomiteen til møtet, mens andre partier trekker til seg mange.

På Lindås Høyres nominasjonsmøte gikk det for eksempel pent og pyntelig for seg. Listekandidatene ble klappet igjennom uten protester. I Bergen FrP derimot lanserte en gruppe opprørere motkandidater, og det ble gjennomført voteringer om 13 av de 16 første plassene.

Få endringer

Personvalgreformen i 2003 reduserte partienes mulighet til å forhåndskumulere, fjernet muligheten til å stryke kandidater og ga partiene mulighet til å redusere antallet listekandidater til minimum sju. Et av målene var å gi velgerne mer makt.

Rapporten viser at velgerne fremdeles stemmer fram toppkandidatene og at partiene har stor innvirkning på hvem som blir valgt.

Toppkandidatene får listeplasseringen på bakgrunn av erfaring, mens de som står lenger ned på listene sørger for representativiteten, sier Aars.

Den største endringen siden reformen er at stadig flere retter på listene. Det er særlig i byene økningen skjer.

Skrevet av: Eli Kristine Korsmo