Det vanskelige e-demokratiet

GJESTEKOMMENTAR:

De siste årene har forskningsprosjektet IKT og lokaldemokratiet forsøkt å finne hvordan nye medier og kommunikasjonsformer brukes i kommunepolitikken. Prosjektet har gitt innsikter i noen av problemene som oppstår når informasjonsteknologien brukes til å etablere arenaer for deltakelse og innflytelse i politiske saker.

Noe av det første man oppdager, er at «e-demokrati» ikke har én, men mange betydninger, og at vurderingen av hva som er et godt elektronisk demokrati, selvsagt avhenger av kriteriene som anvendes for et velfungerende demokrati på andre områder.

Dersom demokrati defineres relativt smalt, som at det bør finnes reelle styringsalternativer å velge mellom når ledelsen for kommunen, fylkeskommunen eller staten skal velges, trenger ikke kravene til elektronisk demokrati være større enn at velgerne får relevant informasjon om valgmulighetene tilgjengelig elektronisk. Informasjonen kan legges ut på hjemmesider, spres av partiene eller på andre måter gjøres elektronisk tilgjengelig for dem som ønsker dem.

I høstens valgkamp ble dette i stor utstrekning gjort. Kommunenes hjemmesider hadde informasjon om valget og lenket ofte til de lokale partienes hjemmesider, hvor velgerne kunne finne partiprogrammer, partipresentasjoner, videofilmer som presenterte lokalpolitikerne lagt ut på YouTube og Facebook, blogger, taler og i noen tilfeller debattsider.

Man kan mene mye om kvaliteten og originaliteten på politikernes presentasjoner av seg selv og sine partier på nettet, men omfang og valgmuligheter for velgerne var det lite å si å på. Om dette bidro til å øke valgdeltakelsen, vet vi foreløpig ikke, men det er vel mer sannsynlig at det var konfliktnivået omkring valgkampens sentrale saker som mobiliserte velgere, ikke hvilken teknologi som ble brukt for å presentere dem.

Politikkens evne til engasjere velgerne vil trolig avgjøre deltakelsens omfang også i framtida, derfor tror jeg heller ikke elektronisk valg vil ha noen varig effekt på valgdeltakelsen. Så lenge det ikke fins garantier for hemmelige valg på nettet, er det ingen gode grunner til å innføre det.

Dersom demokratidefinisjonen er videre, altså at det ikke bare skal være tilgjengelig informasjon om styringsalternativer, men også at velgerne bør aktiviseres og delta mer aktivt i politiske beslutningsprosesser, stiller dette større krav til at det finnes arenaer for deltakelse og innflytelse på nettet. Utvidelsen i form av blogger og internettsider for statlige og kommunale styringsnivåer, offentlig tjenesteytere, partier, frivillige organisasjoner m.m. er etablert overalt.

Fra Danmark vet vi at Odder kommune på Jylland har prøvd ut ulike former borgerinnflytelse via ny teknologi. I Norge har noen laget debattforum på kommunenes internettsider. Felles for debattfora på nettstedene til norske kommuner, er at de ikke fungerer. De blir ikke brukt, verken av befolkningen eller politikerne, de som legger inn noe får ikke svar, og innleggene er ofte uegnet for kommunalpolitiske organer.

Flere kommuner har valgt å fjerne sine debattfora. Mitt råd til dem som ikke har etablert noe er: La det være! Debattforumet krever ressurser til oppfølging. Det er ikke nok å invitere til debatt. For å få til en meningsutveksling, må det være en klar sak som legges ut til høring. Innleggene må leses av representanter for de styrende organene, og demå være en selvstendig del av den offentlige debatten. Dessuten bør debattene overvåkes, slik at innlegg som bryter mot personvern eller andre juridiske normer slettes. La lokalmediene ta seg av debatten, der er den uavhengig både av kommuneøkonomien og den kommunale maktfordelingen.