Stadig færre holder fristene i barnevernet

– Dette dreier seg minst like mye organisering som antall stillinger, fastslår leder Laila S. Østli i barnevernstjenesten i Sandefjord overfor Kommunal Rapport.

I 2001 ble kommunen ilagt en bot på 100.000 kroner av Fylkesmannen i Vestfold for fristbrudd i barnevernet. Senere er tidsfristene overholdt. Det kan få andre kommuner skryte av.

Bare 62 kommuner behandlet alle barnevernssaker innen fristen på tre måneder i fjor. Året før var det 77 som klarte det. Bare 32 kommuner behandlet alle saker innen fristen begge disse årene.

Til sammen ble nesten 4.000 saker behandlet ulovlig sent i fjor. Det er drøyt 400 flere enn året før, viser de ureviderte Kostra-tallene for 2009.

Sterk vekst

Kostra-tallene viser også at det kommunale barnevernet er en sektor i sterk vekst, både målt i antall saker, stillinger, utgifter og barn på tiltak.

4,2 prosent av alle barn under 18 år var i fjor i ett eller annet barnevernstiltak, mot 4,1 prosent året før. Det er også stadig flere barn som får sine oppvekstforhold undersøkt av barnevernet. 3,2 prosent av barna var gjenstand for undersøkelser i fjor. Halvparten av undersøkelsene førte til at det ble iverksatt tiltak.

Netto driftsutgifter til barnevernstjenesten økte med 11 prosent for kommunene sett under ett. Antall årsverk økte med 117, samtidig som andelen fagutdannede økte.

I Sandefjord ble barnevernstjenesten styrket med tre nye årsverk i fjor høst. Men kommunen bruker fortsatt mye mindre penger på barnevern enn de fleste andre. Netto driftsutgifter per innbygger under 18 år er 26 prosent lavere her enn i gjennomsnittskommunen. Kommunen har også relativt få barn i tiltak og lavere utgifter per tiltak enn andre. Utgiftene vokser i Sandefjord også, men langt fra så mye som ellers i landet.

Erfaring i førstelinjen

Likevel får barna i Sandefjord minst like god hjelp som i andre kommuner. Det hevder i alle fall de fire ansatte i barnevernstjenestens førstelinje, mottaket. Det ble opprettet for å unngå nye fristbrudd etter Fylkesmannens flengende kritikk i 2001. Da hadde 50 saker ligget i mer enn tre måneder uten å bli undersøkt.

– Da var det skikkelig traurig her, nærmest unntakstilstand. Vi hadde 50 saker liggende som vi ikke hadde begynt å undersøke, og måtte prøve å ta de åpenbart kritiske først, forteller Østli.

I mottaket plasserte kommunen én av sine mest erfarne barnevernsansatte, Berit Kvanvik. Det ga fort resultater. Siden har hun fått selskap av tre erfarne kolleger. Det er de som tar imot alle små og store bekymringsmeldinger, på telefon, mail, brev eller ved personlig frammøte. Hvis saken oppleves som akutt, inviterer de til en samtale umiddelbart eller senest i løpet av få dager.

Solid erfaring hjelper dem å sortere sakene raskt, både ut fra alvorlighetsgrad og om de hører hjemme i barnevernet eller andre hjelpeinstanser. Erfaring skaper også tillit utad, slik at brukere og samarbeidspartnere lett tar kontakt på ny. Ofte kan veiledningen de gir i den første samtalen være nok til å løse problemet.

Alle bekymringsmeldinger drøftes på ukentlige møter. Her avgjør de hvilke som skal henlegges og hvilke som skal undersøkes nærmere. Reglene tilsier at dette må avklares i løpet av én uke. Det er aldri noe problem, ifølge de barnevernsansatte i Sandefjord. De skjønner rett og slett ikke at andre kommunerikke klarer det.

– Når vi får melding om at foreldrene ruser seg hver dag, trenger vi ikke en uke på å vurdere om vi skal undersøke det. Da er vi kjappe.

– Er ikke dette bare et spørsmål om nok folk?

– Nei. Organiseringen er minst like viktig, svarer de fire barnevernsansatte nærmest i kor.

Beredskapsplan

De ukentlige møtene gir barnevernslederen full oversikt. Hoper sakene seg opp, prioriterer hun hardere i tråd med en beredskapsplan, laget for å unngå nye fristbrudd og bøter fra Fylkesmannen.

Østli fører statistikk over alle henvendelser. Den viser at det i hovedsak er foreldrene selv som tar kontakt med barnevernet.

– Vi kan avlive myten om at foreldrene er redde for barnevernet. Det er i alle fall ikke slik her i byen, sier Østli, som også kan skilte med gode tilbakemeldinger i årlige brukerundersøkelser.

At terskelen for å ta kontakt er lav, mener hun bidrar til at flere saker løses tidlig. Dermed reduseres behovet for omfattende tiltak. Men selv om kommunen holder sine tidsfrister, hender det at barn må vente altfor lenge på hjelp.

– Vi kan ha arbeidet med saken i et helt år, før fylkesnemnda fatter vedtak om omsorgsovertakelse eller tvangsplassering. Deretter tar det ofte flere måneder før vi får et fosterhjem eller en institusjonsplass fra det statlige barnevernet. Det er ikke alltid plassen har det innholdet barnet har behov for, heller. Vi må bare ta det første som er ledig, sier Østli.