Nyheter
Reagerer ulikt på overgrep
Tilbaketrekking, depresjon, konsentrasjonsvansker, aggresjon. Barn reagerer svært forskjellig på seksuelle overgrep.
– Vi kan ikke peke på bestemte symptomer på at barn er blitt utsatt for seksuelle overgrep. De reagerer forskjellig, fastslår psykolog Svein Mossige ved Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo.
Han forteller at enkelte klarer seg helt fint, til de selv skal innlede et seksuelt forhold. Andre får store psykiske problemer og diagnosen posttraumatisk stresslidelse. Men det kan også andre ungdommer få.
– Man kan ikke ut fra symptomene slutte hva som er årsaken. Det er det man må prøve å finne ut, sier Mossige.
Dette er også den klare oppfatningen til faglig leder Kari Rostad og psykologspesialist Pål Vegard Hagen ved Barnehuset i Hamar.
– Barn som har vært utsatt for seksuelle overgrep viser oftere enn andre en seksualisert atferd. Men mange viser ingen slike tegn. Noen trekker seg tilbake og gjør seg usynlige, og noen strever veldig for å være flinke og ikke gjøre noe galt. Andre får veldig kort lunte og konsentrasjonsvansker, sier Hagen.
Både han og Rostad stiller spørsmål ved om barnas situasjon blir godt nok undersøkt før psykiatrien utskriver medisiner mot ADHD og barnevernet går inn med hjelpetiltak i hjemmet, for eksempel ved å gi foreldrene kurs i grensesetting.
– Barn som opplever seksuelle overgrep og vold hjemme, trenger minst av alt at foreldrene får styrket sin autoritet ytterligere, påpeker Rostad.
Hun slår fast at barn som er blitt utsatt for overgrep og vold, må tas ut av hjemmet. Noe annet vil være et nytt overgrep, mener hun.
Rostad er kritisk til dagens politiske føringer, som går ut på at barna i størst mulig grad skal hjelpes i hjemmet.
– Det biologiske prinsippet holdes for høyt. Barn har en selvstendig rett til et godt liv. Det gjøres for mange forsøk, og det er for mye fokus på de voksne. Barns oppvekst blir liggende igjen ødelagt, sier hun.
Mange barn og unge som får hjelp til å takle traumene fra overgrep og vold i oppveksten, kan få et godt liv, ifølge Barnehusets fagfolk.
– Behandling hjelper. Men det forutsetter at de har fått en trygg og forutsigbar omsorgssituasjon, sier Rostad og Hagen.