Lar barn vente i månedsvis

– Situasjonen er dramatisk. Jeg er alvorlig bekymret, sier leder for samkommunens barnevernstjeneste Karin Bergström til Kommunal Rapport.

I fjor brøt samkommunen tidsfristen i 20 saker, som ikke var undersøkt innen tre måneder. I år kan det gå enda verre. For tiden ligger 51 saker og venter på å bli undersøkt. Flere av dem kan bli henlagt, rett og slett fordi de blir for gamle. Den absolutte tidsfristen er på seks måneder.

– Bruker vi mer enn seks måneder på en sak, faller hele saken bort. Da må kommunen selv melde inn en bekymring og opprette ny sak. Det alvorlige er at det tar så langt tid før barnet får hjelp, sier Bergström.

Dårligst i landet

Bedre og mer tilgjengelig barnevernstjeneste var ett av målene da Namsos, Fosnes, Overhalla og Namdalseid i fjor gikk sammen i Midtre Namdal samkommune. Men viljen til å prioritere barnevernet har ikke vært stor. De fire kommunene bruker bare halvparten så mye penger på barnevern per barn som gjennomsnittskommunen.

– Barnevernstjenesten er dårlig bemannet i hele Nord-Trøndelag, og den er ekstra dårlig i Midtre Namdal, fastslår Bergström.

Det bekreftes i fylkesmennenes rapporter for annet halvår 2009. Fosnes, Overhalla og Namdalseid er blant de 20 kommunene i landet med aller dårligst barnevernsdekning. De ligger langt under snittet for Nord-Trøndelag, som er dårligst av fylkene.

Det skyldes ikke at barna i Midtre Namdal har det bedre enn andre. Tvert om. Presset på de barnevernsansatte er høyere i Fosnes og Namdalseid enn i noen andre kommuner.

– Skreket seg hes

Aller størst er misforholdet mellom saker og ressurser i Fosnes. I fjor høst hadde kommunen bare en 20 prosents barnevernsstilling, men 15 bekymringsmeldinger og ni saker til behandling. Det tilsvarer 75 bekymringsmeldinger og 45 saker for en heltidsansatt. Snittet på landsbasis er sju bekymringsmeldinger og seks undersøkelser per ansatt.

Organiseringen i samkommune gjør at Fosnes-barna ikke lenger er helt prisgitt sin egen kommunes prioritering. Den felles barnevernstjenesten tar ansvar for alle barn, uavhengig av bosted. Men de samlede ressursene er for små, ifølge Bergström.

Hun har gjentatte ganger etterlyst flere stillinger. Noen nye har hun også fått, men det er fortsatt ikke nok, ifølge Bergström.

– Jeg har skreket og skreket og er hes. Tydeligere enn dette kan jeg ikke si fra, sier hun oppgitt.

Nok i Hornindal

I Hornindal er situasjonen helt annerledes. Her holder det med en 20 prosents stilling, mener Monica Osvold, som selv innehar den. Hun jobber i sosialtjenesten resten av arbeidstiden. Dukker tyngre barnevernssaker opp, får hun jobbe med dem på heltid.

– Det er oversiktlige forhold og rolig her i Hornindal. Det meste er lette saker, som vi kan løse med frivillige tiltak. Blant annet er vi rause med å gi leksehjelp, forteller hun.