Læring i praksis

Teoritrøtte elever bør få tilbud om en kortere og mer praktisk rettet opplæring i bedrift, som alternativ til full fagopplæring. Dette er det viktigste vi kan gjøre for å redusere frafallet i videregående skole, hevdet et offentlig utvalg i 2006.

Utvalget lanserte ideen om praksisbrevet, en toårig og praktisk yrkesopplæring på lavere nivå, som et alternativ for de unge som ikke orker mer skolegang. Men daværende kunnskapsminister Øystein Djupedal (SV) var negativ. «Jeg vil ikke gjøre noe som leder unge inn i en blindvei», uttalte han til Kommunal Rapport.

Djupedal ville ikke friste de unge med en rask og lettvint yrkesutdanning. Årsaken var at han mente kompetansen de fikk dokumentert gjennom et praksisbrev, ikke ville duge i dagens arbeidsliv. Tiltak bør heller settes inn mot å hjelpe de unge igjennom full fagutdanning, mente han. Djupedal åpnet likevel for begrensede forsøk med praksisbrevordningen i tre fylker.

Elevene som deltar i disse forsøkene klarer seg helt utmerket, viser første evalueringsrapport fra Nifu Step. De hadde høyt fravær og dårlige karakterer på ungdomsskolen, men har strammet seg opp når de har kommet ut i det praktiske arbeidsliv. Her møter de opp, tar ansvar og får gode tilbakemeldinger fra arbeidsgiverne. Lærerne mener elevene er i god rute til å klare praksisbrevet til sommeren. Frafallet er lite, og de fleste elevene sier de vil fortsette opplæringen til fagbrev.

Praksisbrevet ser altså ut til å åpne opp en alternativ vei til full fagkompetanse for skoletrøtte, men lærenemme ungdommer. Det passer godt inn i de nye signalene fra Kunnskapsdepartementet. Bård Vegar Solhjell la stor vekt på «praksisveien» i sin stortingsmelding om kompetanse i fjor sommer. Målet er fortsatt at flest mulig skal ta fagbrev. Men for noen av elevene kan veien gå via praksisbrevet, som Solhjell ville etablere som en fast ordning. Så langt kom han ikke før han måtte vike plassen for Kristin Halvorsen.

Både Halvorsen og statsminister Jens Stoltenberg har rundt tiårsskiftet framhevet frafallet i videregående som et av våre største samfunnsproblemer. Også de synes å ha tatt inn over seg at dagens utdanningssystem støter fra seg en tredel av ungdomskullene. På enkelte av yrkesfagene slutter eller stryker rundt halvparten av elevene. Uten fagutdanning stiller de bakerst på arbeidsmarkedet. Mange havner på sosialhjelp eller trygd.

Problemet har vært kjent lenge, og mange tiltak er satt i verk de siste årene. Skolene har fått flere rådgivere, og utdanningsvalg er blitt eget fag på ungdomstrinnet. Ungdomsskoler varsler de videregående skolene om hvilke elever som risikerer å falle av i overgangen. Hybelboere får tettere oppfølging, skulkere ringes opp hjemme, og elever som sliter språklig eller faglig, får bedre hjelp – i alle fall noen steder. Flere skoler kan dokumentere at frafallet synker. Det er bra. Mye mer kan sikkert gjøres for å hjelpe flere til å fullføre utdanningen.

Å starte yrkesopplæringen ute i en bedrift, kan gjøre det «umulige» mulig for flere. Mange får taket på teorien også, når de først har løst et problem i praksis. Det er én god grunn til at Kunnskapsdepartementet må slutte å nøle og snarest innføre praksisbrev som et ordinært tilbud.

Men det er neppe realistisk – eller hensiktsmessig – å ha som mål at all ungdom skal oppnåstudiekompetanse eller fagbrev. Også derfor er det viktig å ha et alternativt tilbud, som gir kompetanse på lavere nivå.

For noen kan det være en stor utfordring i seg selv å møte arbeidslivets krav. Gjennom praktisk opplæring kan de også få prøvd ut evner de aldri ble spurt om i skolen. Kanskje lykkes de endelig etter utallige nederlag. Noen vil sikkert nøye seg med praksisbrevet, slik Djupedal fryktet, og oppleve at de fleste dører til arbeidslivet fortsatt er stengt. Men hvis alternativet er ingen kompetanse og arbeidserfaring, må det tross alt være mye bedre med noe.