Uten fisken dør Værøy

Thomas Hegge og Jarek Wrochna står i tippen foran på dumperen, omgitt av nyfanget sei. Vinden tar i de tynne kroppene, det nærmer seg liten kuling nå. Arbeiderne på Lofoten Viking henger fisk til tørk. Akkurat i dag blir det ikke rare tørkingen, der regnet kommer skrått inn fra vest, og du blir gjennomvåt, om du ikke er oljehyre.

På en god dag henger Hegge og Wrochna 60 tonn fisk. Rundt St. Hans har været, vinden og etter hvert sola gjort torsken og seien til forhåpentlig førsteklasses tørrfisk. Da hentes den ned igjen og sendes i hovedsak til Italia, men også til en rekke andre land. Værøy er en av kommunene i Norge som eksporterer mest per innbygger. I år har fisket vært sånn passe, etter en periode med mye dårlig vær. Likevel blir det lange dager på den største private arbeidsplassen i kommunen. Her blir ikke ting liggende. Fisken henges samme dag som den leveres til Lofoten Viking.

Hegge er fra Værøy, men har bodd et par år i Bodø. Han valgte å komme tilbake til fisket. For en mann med elektrofag mangler det ikke på arbeid, selv når fisket har pause. Wrochna kommer fra Sør-Polen og har nå bodd på Værøy i snart halvannet år - bare avbrutt av sommerferie i hjemlandet. Han er en av mange østeuropeere som har bosatt seg på øya, lokket av godt betalte jobber i fisket.

Isolert

Værøy er én av om lag 20 øykommuner i Norge. Kommuner som lever et liv litt utenom det vanlige, til dels isolert fra omverden. Forsvinner strømtilførselen fra fastlandet, kan det ta mange uker å få den igjen. Her er ingen moccabarer å samles på etter at kafeen på ICA stenger klokka fem. En time i svømmehallen onsdag kveld eller de to bordene på Kiosken, som har åpent til ti, er stort sett alt. Puben åpner bare fredag og lørdag. Ikke kan du sette deg i bilen og ta en tur til Bodø for å gå på revy en torsdagskveld heller. Er været greit, går helikopteret klokka kvart på fem og tilbake igjen neste formiddag. Alternativet er nattferja over fjorden, hvis været er for dårlig for den mekaniske fuglen.

Å holde til ute i havgapet, langt fra andre kommuner, gir dårlig uttelling i det kommunale inntektssystemet. Men ordfører Harald Adolfsen (H) klager ikke så mye over mangler i kostnadsnøklene. Kommunikasjonene med omverdenen, derimot, er det verre med.

Etter en flyulykke på Værøy i 1990, der flere personer omkom, hadde kommunen i flere år bare ferje til fastlandet. Direkte tar den knappe fire timer til Bodø. Historien vil ha det til at det endelig ble lufttransport igjen først da Stortingets samferdselskomité selv kom på besøk. Etter en overfart av den røffe sorten, slo komitéleder Inge Myrvoll (SV), blek om nebbet, neven i bordet og sa: «Ja, en ting er sikkert - Værøy skal ha helikopterbase!»

Adolfsen ler litt når han gjenforteller historien. I dag er det to daglige avganger mellom Bodø og Værøy. Turen tar 25 minutter, og en ungdomsbillett kan du få for 400 kroner én vei, hvis du er tidlig ute. Da er det faktisk mulig å dra til byen en gang imellom.

Frykter folketallet

Ordføreren har levd hele sitt liv på øya. Etter skolen jobbet han 20 år i fisket, før han begynte i Avinor og deretter hengte på seg ordførerkjedet.

Å drive en kommune som Værøy, er en utfordring. Rammevilkårene kunne vært bedre. Selv om Værøy er avsides, er kommunen med i flere interkommunale samarbeid, særlig i Lofoten. Dataserverne står i en annen kommune. Søpla leveres til Bodø. Men det er vanskelig å drive billig, når du allerede er nede i ett sykehjem og en skole. Skrekkscenariet er at kommunen igjen skal miste innbyggere.

- Færre innbyggere får store konsekvenser. En viktig oppgave er å få folk til å flytte hit.

I fjor økte faktisk innbyggertallet med fem. Ni fødsler gir forsiktig optimisme, etter at kommunen stort sett bare har tapt innbyggere de siste 40 årene.Men det vanskelig å få ungdommen til å bli værende. Når elevene er ferdige med 10. klasse på Værøy skole, den eneste i kommunen, må de fleste reise til Bodø for å studere videre. Noen kan riktignok ta første klasse på videregående i Værøy, i et samarbeid mellom kommunen og fiskeriskolen. Men de fleste drar.

Camilla Langbakk er en av dem. 10.-klassingen håper å flytte til Telemark til høsten, for å gå på videregående i Bø.

- Værøy er et koselig sted å vokse opp, med lite mobbing og ikke noe drikkepress. Men miljøet er lite, og alle vet alt om deg. Jeg ønsker å komme til et nytt sted, en større plass, få nye venner. Jeg har lyst til å bli psykolog, og det er det uansett ikke jobb som her ute.

Langbakk er leder i ungdomsrådet. Kommunen stilte for halvannet år siden 100.000 kroner til disposisjon. Blant annet kjøpte rådet inn musikkutstyr og startet ungdomsklubb som har åpent to ganger i måneden. Sist dukket det opp rundt 20 - av 26 elever i ungdomsskolen.

16-åringen kan ikke tenke seg å komme tilbake til Værøy, men understreker at øya er et flott sted. Men har du ikke tenkt å jobbe i fisket, er det ikke mange muligheter.

Uten fisken, ingen folk

Vi har søkt ly for været i brakka til Arne Mathisen, daglig leder i Lofoten Viking. Firmaet selger fisk for om lag 300 millioner kroner i året. Mathisen er stort sett full av lovord om kommunens innsats for fiskerinæringen. Snart kommer det ny havn i Værøy, som blir 8 meter dyp. Dermed kan enda større fiskebåter komme inn for å losse eller laste. Det betyr mulighet for mer eksport og vil trygge fiskebrukene på øya. Kommunen drifter også et sjøvannanlegg til selvkost.

Mathisen bedyrer at 90 prosent av lønna som utbetales fra bedriften, går til folk som skatter til kommunen. Dermed gir arbeidsplassene også penger i kommunekassa. Men selv om han er glad for å kunne utvide på Røstnesvåg når havna er klar, er det ikke bare bra for kommunen.

- Værøy har bestandig vært altfor avhengig av fisk. Enkelt er det ikke, det er veldig lite annet her. Uten fisken, vil det ikke bo noen her ute.

Skrevet av: Ole P. Pedersen