Skattebetalerne har krav på etikk

Selv kommuner med beskjedne porteføljer har eierrettigheter og kan ta opp spørsmål de er opptatt av, mener Henrik Syse, tidligere leder av eierskapsgruppen i Norges Bank Investment Management, som forvalter Statens pensjonsfond - Utland.

- Kommuner som går ut i verdipapirmarkedet med skattebetalernes midler, har en bredde av muligheter til å stille krav - først og fremst til forvalterne, men videre gjennom dem også til selskapene man er investert i, sier Syse. Han viser til Statens pensjonsfond - Utland, som bruker en uttrekksliste fra et uavhengig etikkråd.

Syse peker på at svartelister som benyttes av investorer, kan være preget av tilfeldigheter, og at ikke alle forvaltere bruker like mye ressurser på å sikre uttrekkene kvalitativt.

- De selskapene som ut fra rapporter i media og fra menneskerettighetsgrupper får stemplet som de verste, kan i virkeligheten være de som prøver å gjøre mest for etikk og miljø, sier Syse, som er forskerutdannet i filosofi og ansatt ved fredsforskningsinstituttet PRIO i Oslo. Han mener det ligger klare forpliktelser hos en kommune til å investere innbyggernes penger klokt.

- Det er svært viktig å være oppmerksom på at den som investerer for en kommune, gjør dette på vegne av andre. Det betyr at man har et stort ansvar. I utøvelsen av dette ansvaret blir det kunstig å sette et markant skille mellom etikk og finans, siden god etikk, tillit, redelighet og bærekraft i lengden styrker markedenes legitimitet og etter all sannsynlighet deres inntjeningsevne. Og dessuten er det en rimelig forventning hos eierne av midlene - innbyggerne i kommunen - at midlene forvaltes på etisk bevisst vis.

- På sikt vil som oftest finans og etikk henge sammen - og å ta sjansen på det motsatte, betyr å ta en stor risiko, sier Syse.

- Helt umulig jobb

Konsulenten Ylva Lindberg var med på å lage det første regelverket for etiske investeringer for en norsk kapitalforvalter, nemlig Kommunal Landspensjonskasse (KLP). Jobben gikk ut på å formulere en overordnet ambisjon som skulle bestemme hva slags selskaper man skulle investere pengene i. Store deler av midlene var fellesgods i form av pensjonssparing for kommuneansatte over hele landet.

- Vi tok utgangspunkt i grunnleggende internasjonale normer, slik de er definert av FN. Eksempler på hvorfor selskaper utelukkes er alvorlige menneskerettighetsbrudd og grove miljøovertredelser - slikt som vi ikke vil være med på å sponse, sier Lindberg. I dag driver hun rådgivningsselskapet SIGLA, som hjelper bedrifter og andre organisasjoner med å ta hensyn til utvikling, klima, etikk og fattigdom. I tillegg yter hun råd til forvaltere som ønsker å ta hensyn til slike temaer i sine investeringer, for eksempel ved å utelukke visse aksjer. Dette er en komplisert prosess, hvor store aktører kjører en systematisk metode for å analysere tusenvis av selskaper med innviklede eierskapsstrukturer.

- Det er en helt umulig jobb å få til en etisk ren, global portefølje med komplekse, multinasjonale selskaper, sier Lindberg. Hun oppfordrer kommuner som ønsker en etisk profil på sine investeringer, til enten å kopiere svartelistene fra Statens pensjonsfond - Utland, eller til å engasjere en kapitalforvalter som driver i henhold til etiske retningslinjer.

- I tillegg til at innbyggerne ikke ønsker å finansiere selskaper som bryter menneskerettighetene eller ødelegger miljøet, handler etikk om kommunens omdømme og det personlige omdømmet til ordførere og rådmenn, sier Lindberg. Hun tror - i likhet med Henrik P. Syse - at etikk er bra for avkastningen.

- Stadig flere internasjonale kapitalforvaltere har etikk og samfunnsansvar som en del av sine selskapsanalyser når de plukker aksjer, selv om forvalterne ikke har noe annet mål enn å oppnå høyest mulig avkastning, forteller Lindberg.Strengere enn oljefondet

Den eneste norske forvalteren som på egen hånd undersøker etikk og samfunnsansvar hos de selskapene som det skal investeres i, er Storebrand. Selskapet har drevet sin egen avdeling for samfunnsansvarlige investeringer siden 1995 og overvåker kontinuerlig 2600 selskaper i Norge og internasjonalt. Metoden er elektronisk; en Internett-søkemotor leter etter selskapsnavn blant 50.000 nettsteder - hovedsakelig nyhetsmedier og hjemmesidene til ideelle organisasjoner. Når det blir treff mellom for eksempel «child Labour» og et selskap i porteføljen, undersøker Storebrand kildene og spør deretter det aktuelle selskapet om deres versjon og eventuelle tiltak for å utbedre.

- Får vi et dårlig eller svevende svar, så ryker selskapet ut av varmen, sier Kathinka Nøding, leder for samfunnsansvarlige investeringer i Storebrand.

Mens Statens pensjonsfond - Utland utelukker selskaper som krenker menneskerettigheter, produserer visse våpen, lager alvorlig miljøskade eller driver med grov korrupsjon, utelukker Storebrand i tillegg selskaper som produserer tobakk. Dessuten har man valgt å utelukke de ti prosent verste blant de mest belastende industriene - uavhengig av om disse «verstingene» faktisk bryter med noe reglement. Storebrand har for øvrig utelukket ti selskaper på grunn av korrupsjon, mens oljefondet ennå ikke har brukt sin korrupsjonsregel.

- Det er ingen tvil om at vi er strengere enn oljefondet, sier Nøding. Hun har beregnet hvor mye investorene hvert år «taper» på å utelukke selskaper på etisk grunnlag.

- Hvis verdensmarkedet, eller referanseindeksen stiger ti prosent, vil de etisk forvaltede fondene stige mellom 9,65 og 10,35 prosent, sier Nøding.