Tre bål på vidda

- Karasjok ble egen kommune i 1867, og på den tiden møttes samer, finner og nordmenn ved kirkested ved elva. Der brant de bål, kokte kaffe og stekte laks. De pratet og hadde det hyggelig sammen, forklarer ordfører Kjell Sæther (Ap). Det var på begynnelsen av 1980-tallet at kommunen fikk sitt våpen, og det var en lang prosess, husker Sæther som har vært ordfører siden den gang.

- Vi holdt på ett år, og hadde mange forslag. Lavvo, multebær og ulv var noen av dem. Men vi landet på tre bålene, sier Sæther.

Bålet - i teltet, på grua eller i det fri - har vært en livsbetingelse for folk på Finnmarksvidda, et samlingspunkt og et vern mot farer. I dag er det offentlig forvaltning og tjenesteyting som er de viktigste næringene her som ellers i Kommune-Norge. Handel på tvers av riksgrensene har det vært til alle tider, og det er fremdeles viktig i Karasjok.

Samenes hovedstad

Karasjok har ikke noe egentlig slagord, men konstaterer på nettsiden at de er samenes hovedstad.

- Da Sametinget ble åpnet i 1993, sa Kong Harald i sin tale at det alltid var hyggelig å besøke samenes hovedstad. Og etter det begynte vi å bruke det, forteller ordføreren. Nå er det også en konstatering for Sametinget og NRKs sameradio ligger her. De samiske samlinger, Samisk spesialbibliotek, samt Indre Finnmark prosti holder også til i Karasjok. De samiske helse og sosialtjenestene er her pluss Samisk helseforskning.

- Vi har alle de institusjonene en hovedstad skal ha, sier Sæther.

Hele 91, 38 prosent av befolkningen er samer. Men også andre kommuner har mange samer, for eksempel Kautokeino.

Mange blander de to kommunene, men Sæther har en historie som gjør at man skal huske forskjellen.

- Karasjok har laks, rein, rype og rovdyr og var jegersamfunn og et mannssamfunn. Mellom Karasjok og Kautokeino ligger Skulderfjellet, og en dag kom det en skokk kvinnfolk over fjellkammen. Da fikk kara sjok.