Tøffe tak før samhandling

Inn-Trøndelag DMS i Steinkjer er et pionerprosjekt i samhandlingsreformens ånd. En sengepost med 16 senger ble satt i drift i vinter og betjener fem kommuner med til sammen 33.000 innbyggere. Hit kommer utskrivningsklare pasienter fra sykehuset i Levanger når de trenger tettere oppfølging enn hjemkommunen klarer å gi dem.

Erfaringene er så langt er gode og planene for utvidelser mange. Men veien dit har vært kronglete. Steinkjer kommune har brukt et halvt årsverk og et halvt år på å bli enig med helseforetaket om en samarbeidsavtale. Kommunen var uforberedt på hvor tunge forhandlingene skulle bli, medgir Ingeborg Laugsand, avdelingsleder for helse og rehabilitering i kommunen.

– Vi var ikke på samme nivå og hadde ulike rammebetingelser, kulturer og forventninger. Vi fra kommunen var for optimistiske og for entusiastiske. Vi skulle få til noe kjempebra. Men vi var ikke klar over hvor stor motstand det var internt i sykehuset, forteller Laugsand til Kommunal Rapport.

Også klinikkleder Øystein Sende ved Helse Nord-Trøndelag synes forhandlingene var krevende.

– Kommunen hadde forventninger om ansvarsforhold i strid med føringene i samhandlingsreformen. At forhandlingene dro ut i tid, skyldes at kommunen over lang tid fastholdt sin posisjon, sier han.

Legehjemler, husleiepriser og hvem som har medisinskfaglig ansvar for pasientene ved DMS, var viktige stridstemaer. Legeforeningen ved sykehuset var også skeptisk til å bruke penger på DMS-et, bekrefter Sunde.

Vil lage avtalemaler

Innen årsskiftet skal alle landets kommuner ha inngått en avtale med sitt helseforetak. De fleste har en avtale fra før, men de nye, lovpålagte avtalene skal være forpliktende og må oppfylle bestemte minstekrav, fastsatt i den nye helse- og omsorgstjenesteloven. De må dessuten vedtas i kommunestyrene tidsnok til å tre i kraft 1. januar.

Å få dette på plass vil kreve både tid og ressurser i kommunene framover, fastslår direktør Gudrun H. Grindaker i KS.

– Det er viktig at dette blir gode avtaler, med tydelige ansvarsforhold på viktige områder, blant annet ved innleggelser og utskrivninger fra sykehus. Samtidig skal de ikke skape unødig byråkrati, sier hun.

KS og Helse- og omsorgsdepartementet har nedsatt en arbeidsgruppe som i løpet av august skal presentere forslag til avtalemaler.

KS vil også tilby kurs og veiledningsmateriell for å styrke kommunens forhandlingsposisjon i møte med regionale helseforetak, som inngår opptil 80 slike avtaler parallelt.

Vertskommuneavtale

Kommuner som vil samarbeide om helseoppgavene må også inngå avtaler seg imellom.

I Inn-Trøndelag har Inderøy, Mosvik, Snåsa, Verran og Steinkjer inngått vertskommunesamarbeid med Steinkjer som vertskommune. Et utkast til avtale er godkjent i kommunestyrene, og dette lå til grunn for Steinkjers forhandlinger med helseforetaket.

Endelig vertskommuneavtale skal vedtas av kommunestyrene nå i vår, etter enkelte justeringer. Blant annet forsvinner Mosvik som avtalepart gjennom sammenslåing med Inderøy. Men prinsippene i avtalen ble kommunene raskt enige om.

– Vi var enige om hva vi ville. Samarbeidsklimaet har vært godt, og alle har vært innstilt på gode løsninger. Som vertskommune blir Steinkjer sittende med ansvaret for DMS-et, juridisk og økonomisk. Men vi har aldri vært redde for at de andre skulle la oss i stikken, sier Laugsand.

Hun opplevde forhandlingene med helseforetaket som myevanskeligere. – Det er krevende å være pilot. Men vi kom jo i mål, og avtalen fungerer som et godt verktøy i det daglige. Vi har fått til god samhandling mellom helseforetaket og DMS-et og mellom DMS-et og kommunene. Vi får til gode pasientforløp og er fortsatt entusiastiske.

– Avtalen fungerer greit, mener også klinikkleder Øystein Sende ved HNT.