Sandnes vinner kampen mot sykefravær

Sandnes er den store kommunen i Norge som har hatt det laveste sykefraværet gjennom de siste årene. I hele fjor var fraværet 6,8 prosent, noe som markerte en foreløpig laveste notering etter tre år med reduksjon i fraværstallene. Kommunen har 3.500 årsverk og mange flere hoder ansatt.

Bryter trender

Som arbeidsgiver bryter Sandnes kommune med flere av trendene som sykefraværsforskningen peker ut. En av disse trendene er at sykefraværet faller i økonomiske nedgangstider, blant annet fordi arbeidsløsheten går opp og flere av de som har dårligst helse, blir uten jobb. Et annet argument fra forskerhold er at folk flest kommer i bedre fysisk form under krisetider, og at dødelighet som følge av sykdom og ulykker faller. Dette skal igjen skape lavere sykefravær.

I Sandnes falt sykefraværet i de gylne årene fram til 2008, før utviklingen snudde parallelt med finanskrisen og fraværet begynte å stige. I dag har Sandnes et fravær på litt over 7 prosent.

- Hvis forskningen om sykefravær består av bare statistikk, så kan vi ikke basere oss på den, sier organisasjonsdirektør Hilde Lofthus i Sandnes. Hun kan vise til en rekke eksempler på omplassering av ansatte som produserer lite, hvor de blir svært pliktoppfyllende og får redusert sykefravær.

- Kommunen er nødt til å engasjere seg meget tett og tilrettelegge arbeidet for den enkelte. Det store problemet vårt er å tilrettelegge i de minste arbeidsmiljøene med to-tre arbeidstakere, forteller Lofthus.

Ingen tro på stunt

HMS-ansvarlig Rune Mangersnes er øremerket av Sandnes kommune til å finne tiltak mot sykefravær. For hvert tiendedels prosentpoeng kommunen klarer å redusere fraværet, sparer den 3,5 årsverk - pluss positive ringvirkninger for arbeidsmiljøet.

Mangersnes mener kommunens gode resultater skyldes langsiktig lokal innsats, ikke sentrale virkemidler og lovtekster fra Oslo.

- Jeg har ikke tro på noen former for stunt, men jeg tror på langsiktig jobbing, sier Mangersnes.

Blant tiltakene Sandnes satser på, er et hygieneprosjekt i barnehagene, organisert forflytningsveiledning på enhetene og støyreduksjon. Fra før av har kommunen et eget kompetansesenter for kursing og opplæring av lederne.

I forrige uke startet Sandnes et toårig lederutviklingskurs for 400 ledere i kommunen. Hver enkelt deltaker får 13 dager til rådighet til kurset hvert år fram til 2011. Ett av temaene er redusert sykefravær.

- Å delegere stort ansvar nedover til den enkelte leder er et av de beste virkemidlene vi har mot sykefravær, sier Hilde Lofthus.

Uten drahjelp fra IA

Et av de sentrale tiltakene som har hatt liten betydning for sykefraværet i Sandnes, er Avtalen om et inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen) fra 2001.

- Det IA-avtalen har betydd for oss, er først og fremst ressurser fra Nav-systemet, mens rutinene for sykefravær var noe vi etablerte allerede i 1992, forteller Mangersnes. Han får støtte fra forskerhold. Det viktigste delmålet med IA-avtalen har vært å redusere sykefraværet, men ferske tall viser at sykefraværet i 1. kvartal 2009 var om lag på samme nivå som i 1. kvartal 2001. Ett av funnene til forskerne er at IA-avtalen har fått mest betydning for private virksomheter.

- Jeg mener at IA-avtalen passer best for privat sektor og kanskje er lite tilpasset offentlig sektor, for eksempel kommunene, sier Solveig Osborg Ose, seniorforsker ved avdelingen Helsetjenesteforskning ved SINTEF. På oppdrag for Arbeids- og inkluderingsdepartementet ledet Ose evalueringen av IA-avtalen, en rapport som var ferdig i sommer.

- I pleie- og omsorgstjenester og i før- og grunnskoleundervisning kan man i liten grad skyve på konkrete arbeidsoppgaver. Når en person ikke kan gjøre alle oppgavene, må noen ta over, og de får damerbelastning, påpeker Ose. Hun mener problemet er at IA-avtalen i stor grad er en politisk avtale som kan være vanskelig å få konkretisert nedover i de ulike sektorene.

- Konklusjonen min er at offentlig sektor kanskje trenger en annen og bedre tilpasset avtale enn private virksomheter, sier Ose.

- Lite politisk handlingsrom

En av forskerne som jobber med statistikk om sykefravær, er stipendiat Simen Markussen ved Frischsenteret for samfunnsøkonomisk forskning ved Universitetet i Oslo. Markussen forteller at sykefraværet i Norge har steget jevnt gjennom hele perioden man har sikre data for, det vil si siden 1993. Fra IA-avtalen ble introdusert i 2001 fram til 2009 har antallet uføretrygdede i tillegg steget fra 285.000 til 340.000 personer.

- Den kraftige sorteringen ut av arbeidslivet tilsvarer ett prosentpoeng hvis man legger den på toppen av sykefraværet, påpeker Markussen. Han mener imidlertid at regjeringen har hatt få muligheter til å dempe utviklingen.

- Regjeringen har begynt å få oversikt over fraværet i alle dets betydninger, og de begynner å skjønne at det ikke er mulig å ha en politikk for å styre legenes utskriving av sykemeldinger, påpeker Markussen. Han viser til en kraftig reduksjon i sykefraværet i 2004, da man innførte gradert sykemelding og ny rapporteringsplikt til Nav når legene skulle skrive ut mer enn åtte uker sykemelding. Siden 2004 har imidlertid fraværet steget, slik at det er tilbake på et tidligere nivå.

- Det finnes veldig lite politisk handlingsrom, konkluderer Markussen.

Mennesker på vei ut

Professor i samfunnsmedisin og leder for Forskningsrådets sykefraværsprogram, Steinar Westin, hevder at det finnes effektive virkemidler for å redusere sykefraværet. Men først må myndighetene erkjenne at fristilling og konkurranseutsetting av offentlig virksomhet gjør at folk faller av lasset, ifølge professoren.

- For å dempe sykefraværet kunne regjeringen ha avlyst konkurranseideologien for en hel del sektorer, sier Westin. Han viser til at store statsetater som Vegvesenet og Posten etter omorganisering har mistet store mengder arbeidstakere som ikke fungerte 100 prosent.

- Prisen for å ville gjøre virksomhetene mer produktive, effektive og lønnsomme, er avskalling av ansatte, sier Westin. Professoren, som også driver egen fastlegepraksis i Trondheim, kaller langtidssykefraværet for uførepensjonens inkubasjonstid.

- Vi tenker på dette som sykefravær, men i virkeligheten snakker vi om mennesker som bedriftene ikke kan stimulere til mer nærvær, de er i virkeligheten på vei ut, påpeker Westin.

- Fundamentalistisk tankegang

Steinar Westin mener det er et stort problem at samfunnet ikke vet hvor stor del av langtidsfravær og uførepensjoner som skyldes prosesser som omorganisering og konkurranseutsetting. Allikevel er det fullt mulig for sentrale myndigheter å gripe fatt i problemene.

- Veldig mye av politikkutformingen skjer etter andre signaler enn forskningens knallharde data, og jeg mener at landets fastleger lenge har gitt uttrykk for at konkurranse skaper helseproblemer. Men på en eller annen måte slår det ikke gjennom, sier Westin. Han viser til at mange av landets kommuner har fulgt statens eksempel ved å markedsutsette tjenester og virksomheter.

- Det er blitt en slags fundamentalistisk tankegang i økonomimiljøene og departementene om at uten konkurranse kan ingen ting fungere, hvilket må være fullstendig misforstått, sier Westin. Han kaller utviklingen en amerikanisering av samfunnet som ingen har orket å ta regningen for.

- Vi har forskning som viser at nedbemanning får en rekke negative konsekvenser. Men forskningen har hittil ikke sagt noe om årsaken til nedbemanningene. Jeg er interessert i studier av etater hvornedbemanning er politisk besluttet, men ikke gir seg av næringslivs-nødvendighet. Slik har man råderett over tiltakene, sier Westin. Han konstaterer at det er den samme offentlige økonomien som både iverksetter konkurransetiltak og fristillinger av etater, og som senere skal betale uførepensjonen.

- Det er påfallende mangel på interesse for dette i økonomimiljøene og i politikken, sier Westin.