Norgesmester i bosetting

LEVANGER: Mens 17 kommuner har sagt nei til å bosette flyktninger, ble 12 kommuner nylig nominert til årets bosettingspris av Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi). Levanger fikk prisen, blant annet fordi kommunen med 18.464 innbyggere var en av de første som sa ja til å bosette flyktninger i år. Levanger har bosatt 41 personer siden januar, inkludert 10 enslige mindreårige. IMDi mener at Levanger også fortjener prisen fordi de er flinke med integreringen. IMDi peker på at 86 prosent av flyktningene i Levanger har gått over til arbeid eller utdanning, mens målet på nasjonalt nivå er 65 prosent. Nasjonalt besto 47 prosent skriftlig norskprøve 3, mens i Levanger besto 75 prosent.

Stolt likemann

På Sjefsskolen voksenopplæring for innvandrere i Levanger har elevene fått liv i de store, gammeldagse, hvite dataskjermene når Kommunal Rapport kommer på besøk en grå formiddag. Jimmy Mudey (21) fra Kongo går rundt og hjelper de andre elvene. Han er «likemann».

- Det betyr at han hjelper til på skolen og ellers veileder om integrering. Det er veldig holdningsskapende. De som er likemenn er fryktelig stolte, forklarer enhetsleder for innvandrertjenesten Gunvor Galaaen.

- De fleste som kommer hit vet ikke noe om Norge og systemet og er frustrerte. Vi kan lære dem mer og raskere enn nordmenn fordi vi snakker samme språk, sier Mudey.

For Gunvor Galaaen og rektor Toril Sundal Leirset er det viktig å også fokusere på dem som har lyktes blant flyktningene.

- Det er utradisjonelt at vi tar fram dem som har lyktes, de flinke. Det er litt «The African way». Vår tradisjon er at vi ikke skal fremheve noen, men det har vi begynt med, og det er et lurt knep, sier Galaaen.

Hun lærte dette knepet i Nairobi.

- Vi reiste til Nairobi for å finne ut hvorfor en gruppe flyktninger, som kom til oss for noen år siden, hadde så mye guts og kom kjapt i arbeid. Der så vi at de hadde vært i et system der de hadde drevet med selvhjelp. Da sa vi til hverandre: «Vi må ikke ta fra dem retten til å klare ting selv, vi må passe på ikke å gjøre dem stakkarslige, de har jo klart å ta seg til Norge.»

- Små, men tøffe

Gunvor Galaaen og Toril Sundal er også opptatt av at de forskjellige etatene i kommunen som jobber med flyktninger, skal stå sammen og ha felles mål.

- Flyktningene sier «Du er så sterk». Både Gunvor og jeg er små, men vi er eldre og garvet i faget. Vi virrer ikke rundt og lager krøll. Når flyktninger og innvandrere møter det samme kravet, blir de trygge, sier Sundal.

Hovedkravet er at flyktningene skal være aktive i jobb eller utdanning. Som en del av arbeidslinja tilbyr innvandrertjenesten blant annet sommerjobb for flyktningungdom hver sommer.

- Vi er veldig tilhenger av introduksjonsordningen. Vi tenker at vi skal gjøre flyktningene svømmedyktige ved å lære dem om norske forhold og språket. Så sier vi «arbeid, arbeid, arbeid». For dem som ikke skal i arbeid, står skolesystemet klart, sier Galaaen.

- Er det lettere å bosette og integrere flyktninger og innvandrere i en liten kommune som Levanger enn i en storby?

- Oslo er et eget land når det gjelder integrering fordi det er så stort. Storbyene må gjøre det på sitt vis, men resten av Kommune-Norge kan lære mye av hverandre, sier Galaaen.

Ville slutte på skolen

Louise Mgvayila (45) fra Kongo smiler forsiktig på spørsmålet om hva hun tenkte da hun fikk praksisplassen på lukket avdeling for demente på Skogn Helsetun i Levanger etter tre måneder i Norge.

- Jeg tenkte at jeg ville slutte på skolen. Jeg tenkte at jeg ville lære å snakke norsk om 20 år, ikke nå.

- Du hadde ikke noe valg om å slutte skolen, smiler Galaaen.

Og Mgvayila, som harpedagogisk utdanning fra hjemlandet, holdt ut. Nå har hun læreplass ved sykehjemmet og vil ta fagbrevet etterpå.

- Innvandrere må lære norsk, de må være litt tålmodige og vise respekt for skolen, sier hun.

Jimmy Mudey er enig.

- Jobben på Rema 1000 er bare en ekstrajobb. Jeg vil fortsette med utdanning, ta videregående skole og kanskje høyskole eller universitet, sier han.